Teorier er viktigere enn kilder ved UiT
Om metodebruk, eierskap til historie og legitimitet i et geopolitisk sensitivt område. UiT Norges arktiske universitet har i flere tiår skrevet historien i nord med feil metode. Det svekker forskningens troverdighet. I dagens nordområder utgjør dette et geopolitisk risikoprosjekt. Geopolitisk stabilitet bygger på legitimitet, og legitimitet forutsetter eierskap til historien. Når mennesker fratas eierskap til sin egen fortid, undergraves også forutsetningene for varig bosetting og stabil utvikling.
UiTs historieskriving i nord er et geopolitisk problem
To ulike forskningsmetoder
Deduktiv metode (Teori -> Kilder)
Samfunnsforskning starter ofte med en teori. Hvordan passer dette inn i modellen min? Det kan være konfliktteori eller klasseperspektiv. Så spør forskeren: Hvordan passer virkeligheten inn i denne modellen? Det er helt legitimt når man studerer dagens samfunn og maktforhold.
Induktiv metode (Kilder -> Teori)
Historieforskning fungerer motsatt. Hva sier kildene – og hvilke modeller tåler de? Den skal starte med kildene: Gamle tekster, arkeologiske funn, stedsnavn, skattelister, rettsdokumenter. Først når man har gått grundig gjennom dem, kan man spørre: Hvilke forklaringer tåler dette materialet egentlig?
Teorier er viktigere enn kilder ved UiT
UiT bruker samfunnsforskningens metode når historien skal skrives
I fortellingene om Nord-Norge har vi i økende grad sett at modellen kommer først – og kildene etterpå. Begreper som «kolonisering», «urfolk» og «maktstrukturer» brukes som tolkningsnøkler helt tilbake til jernalderen. Historien leses baklengs.
Et tydelig eksempel er hvordan identiteter behandles. Dagens kategorier – «samer», «nordmenn», «kvener» – brukes som om de har vært faste i tusen år. Men kildene tyder på noe annet. Vi har hatt løse grenser, overlappende livsopphold og flytende benevnelser.
Sekundære kilder brukes som primære kilder
I stedet for å vise leseren tilbake til primærkilder, henviser man ofte til andre forskere som mener det samme. Teorier siterer teorier. Det gir inntrykk av faglig tyngde, men skjuler at grunnlaget er tolkninger, ikke harde bevis.
Primære kilder som ikke passer modellen ignoreres eller demoniseres
Kilder som peker i «feil» retning forkastes. Modellen beskyttes mot kritikk. Kritikerne skyves ut.
Dette rammer særlig historien til finner/kvener
I offentligheten fremstilles de ofte som «nykommere» til Norge, knyttet utelukkende til tilflytningen på 1700- og 1800-tallet.
Eldre kilder forteller noe mer. Flere uavhengige tekster rundt det forrige årtusen omtaler «kvener» og «Kvenland». Samtidig finner vi i skriftene om finner/fennas. Det er usikkert om nordmenn brukte «nordmenn» slik vi gjør i dag. Deretter har vi lapper.
Den som eier bilen, tar best vare på den. Det samme gjelder historien, sier Rune Bjerkli
Kilder som er 2000, 200, og 2 år
Vi vet med sikkerhet at man snakket forskjellig fra det man gjør i dag. Det er vanskelig å konkludere det var et bestemt språk som ble snakket rundt bålet ved bosetningslevninger som er 2000 år gamle. Likevel så konkluderer vitenskapsfolkene på UiT ofte at det «må» ha vært samer.
Denne type konklusjoner gjøres også med skriftlige kilder som bare er 200 år gamle.
- desember 2025 kommer tre UiT nestorer med leserinnlegget «Lærerutdanningen i Tromsø jubilerer» i Nordnorsk debatt.
https://www.nordnorskdebatt.no/larerutdanningen-i-tromso-jubilerer/o/5-124-403009
De skriver om den danskfødte presten Peter V. Deinboll (1783 – 1874) som sitter på Stortinget for Finnmarks Amt i 1821 og «så at det trengtes lærere som kunne undervise på samisk og kvensk».
Når man ser på primærkildene så har den godeste Vadsøpresten snakket om finsk. Det tolkes av akademikere som dagens samisk.
Deinboll virket i et område der folk fra storfyrstedømmet Finland i Russland plutselig snakket kvensk da de skred over grensen. Dette har blitt en vitenskapelig konklusjon de siste to årene etter Sannhets- og forsoningskommisjonens virke.
Det er forvirrende
Deinboll var nok ikke alene om å kalle samer for finner og deres språk som finsk. Flere forståelser har eksistert. Vi kan ikke på grunn av Deinboll konkludere at finsk språk ikke eksisterte. Det var mange samer, da som nå, som behersket finsk. Slik vi definerer finsk i dag.
Samenes språk ble omtalt som lappisk på Deinbolls tid. Knut Leem (1697 – 1774) ga ut ”En Lappisk Grammatica efter den Dialect, som bruges af Field-Lapperne udi Porsanger-Fiorden” i 1748.
Just Qvigstad (1853 – 1957) forsket på lappisk og finsk. Han ga ut trebindsverket «Lappiske eventyr og sagn» i mellomkrigstiden. Samtidig bidro han til Bind 18 av Norske Gaardnavne (Finnmark). Et vedlegg på ti sider heter «LAPPISKE OG FINSKE MATRIKEL- OG BYGDENAVNE.
Men de tre UiT nestorene omtaler Qvigstad som «ekspert på samisk og kvensk, en språkforsker på høyt internasjonalt nivå».
Fra vedtak til vitenskap
Norske myndigheter har vedtatt at språkene, historien, kulturen og identiteten skal være samisk og kvensk. Vitenskapsfolk får godt betalt og omdømme for å være lojale støttespillere. Det er et samfunnsproblem at vitenskapsfolk forholder seg til politisk vedtatt vitenskap.
Fra vitenskap til vedtak
Det er en styrke å lene seg på mest mulig dokumenterte fakta. Da forvaltes eierskapet best.
Historien i nordområdene er blitt geopolitisk avgjørende
Skal historien i nord tåle internasjonal gransking, må den bygges på fri forskning og faglig redelighet.
Skal Nord-Norge gå fremover med full kraft, må alle med historisk tilknytning til nordområdene ha reelt eierskap til historien.
Verden krever det.
