Kritiske røster møtes med ordet «rasisme» for å kneble debatten

Rasismeanklage er angrep på ytringsfriheten

Det er svært kritikkverdig at Nancy Porsanger Anti stempler kritikk av rein i folks hager som rasisme. Når ledende samepolitikere setter merkelappen «rasisme» på all kritikk, blir terskelen for reell debatt satt altfor høyt. Samtidig blir terskelen for å kalle noe «rasisme» fra maktens side ekstremt lav. For vanlige folk er det nærmest umulig å få et tilsvarende begrep på trykk om politikere.

Del denne på:

Av Rune Bjerkli anno 5. september 2025

Kritiske røster møtes med ordet «rasisme» for å kneble debatten

Rasismeanklage er angrep på ytringsfriheten

Folkeretten er bygd opp på et grunnleggende utgangspunkt: Ulike folk bor i samme områder, og likebehandling skal sikre fred og fordragelighet. Det er også prinsippet bak samenes rett til å drive med reindrift:

  • Det skal ikke være ulovlig å drive med reinsdyr.
  • Man har ikke rett til å drive med reinsdyr hvor som helst.
  • Positiv særbehandling kan bare brukes i en tidsavgrenset periode og skal opphøre når konkrete mål er nådd.

At en etnisk gruppe i Norge har enerett på en hel næring, er svært betenkelig. Kvenene, som også er et urfolk etter de samme kriteriene som samene, har historisk drevet med reindrift. Norge bryter folkeretten når det gjøres ulovlig for kvener å holde rein.

Kritikk møtes med rasismestempel

For noen uker siden gikk Dan Håvard Johnsen og Sandra Borch, Senterpartiets kandidater til Sametinget og Stortinget, ut med kritikk av reindriftsnæringen. De pekte på konkrete problemer: rein i hager og bynære områder, uklare grenser for hvor reindrift skal være tillatt, behov for oversikt over reintall og mer ryddige arealplaner. Dette er høyst ordinære innspill i en offentlig debatt.

Reaksjonen fra Senterpartiets samepolitiske råd kom raskt og hardt. Allerede samme kveld ble det innkalt til hastemøte, og kort tid etter kom en pressemelding signert av blant andre rådsleder Nancy Porsanger Anti. Der ble Johnsen og Borchs utspill stemplet som «respektløst, uakseptabelt, forhistorisk gufs, hat, konflikt, rasisme og populisme». Det ble også påstått at de hadde «skremmende kunnskapsmangel».

Det interessante er at Johnsen og Borch ikke fremmet noe rasistisk. De stilte spørsmål ved næringsorganisering, rettighetspraksis og arealbruk – temaer som burde være selvsagte i en demokratisk debatt. Johnsen svarte da også at han ikke lar seg skremme til taushet av «denne gjengen».

Både Johnsen og Borch har vært tause tidligere

Når ledende samepolitikere setter merkelappen «rasisme» på all kritikk, blir terskelen for reell debatt satt altfor høyt. Samtidig blir terskelen for å kalle noe «rasisme» fra maktens side ekstremt lav. For vanlige folk er det nærmest umulig å få et tilsvarende begrep på trykk om politikere.

Fra forskrifter til avslag

Det er viktig å se hvem som fremmer slike anklager. Nancy Porsanger Anti var statssekretær for samiske saker i Kommunal- og distriktsdepartementet til Sp gikk ut av regjering i 2024. Hun forsøkte å lage nye forskrifter som kunne gjøre det enklere å fjerne Kvensk Finsk Riksforbund som mottaker av interessemidler.

Deretter kom selve søknadsbehandlingen i Kulturdirektoratet. KFR gjorde direktoratet uttrykkelig oppmerksom på at redaktørstyrte svertekampanjer og et hardt, personrettet ordskifte skapte en reell HMS-risiko for ansatte. Arbeidsgiveransvaret ble dermed svært krevende å håndtere. Dette er også grunnen til at jeg nå skriver i egenskap av leder i det nordiske Kvenlandsförbundet, der Kvensk Finsk Riksforbund inngår. Jeg kan som arbeidsgiver ta dette ansvaret.

Problemstillingen er ikke særnorsk. Våre kolleger i Sverige har opplevd det samme, der arbeidsgivere ble bekymret for ansvaret sitt da ansatte ble utsatt for rasistiske angrep fra kunstnere som identifiserer seg som samer.

De samiskvennlige kulturbyråkratene i Kulturdirektoratet konkluderte utrolig nok med at Kvensk Finsk Riksforbund «ikke hadde grunnlag for å drive videre med støtte fra ordningen fordi KFR ikke kunne ha ansatte». KFR påklaget vedtaket til departementet. Da kom svaret: Kvensk Finsk Riksforbund «motarbeider samer». Da KFR ba om å få vite konkret hva som skulle tilsvare «motarbeid», var tilbakemeldingen knusktørr: «Saken er avsluttet.»

Et angrep på likebehandling

Denne behandlingen viser hvordan støtteordninger og samiske politikere bruker sanksjoner for å fjerne mangfoldet av minoritetsstemmer. Arbeidsgivere står i skvis mellom plikten til å ivareta ansatte og et offentlig ordskifte der kritikk mot reindriftens organisering stemples som rasistisk. Narsissistiske nettroll som lar seg lede av politikere som Porsanger Anti sørger for at kommentarfeltene til Nordlys i Johnsen/Borch-saken må stenges.

Vi ser en urovekkende tendens: Kritiske røster møtes med ordet «rasisme» for å kneble debatten. Når borgerlige rettigheter for kvener og finskspråklige underkjennes, og når politikere som stiller spørsmål ved reindriftens organisering stemples som hatpredikanter, bryter Norge med folkerettens grunnprinsipp: Likebehandling av folk som lever i samme område.

En rettferdig forvaltning krever at kvenske og samiske interesser vurderes likt – at reindrift fortsatt kan være en kultur- og næringsbærer, uten at det betyr enerett for én etnisk gruppe, og uten at andre minoriteters rettigheter ofres i stillhet.

Hele gjengen av samiske politikere nevner heller ikke kvenenes rett til finsk språk. Dette gjelder spesielt Sp, SV, Nordkalottfolket og ikke minst Norske Samers Riksforbund. Doktrinen «Det finske ødelegger for det samiske» påføres kvenene i både ord og handling.

Del denne på:

Keskustelu - ytring
Keskustelu - ytring

Charlie Kirk – Det vanskelige mordet

Når uønskede stemmer fjernes

De som roper høyest i debatten, er ofte de som bidrar minst i praksis. De krever oppmerksomhet, men tar ikke ansvar når arbeidet skal gjøres. Støy erstatter handling. Disse snakker om at USA er et polarisert land, som om Norge ikke er det. Debatten om det kvenske er så polarisert at den ikke eksisterer. Like etter mordet på Charlie Kirk ble det skrevet en «kvensk» kronikk som ble publisert på flere plattformer. Innlegget var den første i en duologi. Her er den andre delen. Denne delen har blitt betydelig lettere å skrive på grunn av reaksjonene.

Del denne på:

Av Rune Bjerkli, styreleder av Kvensk Fremtid – Yleiskielen Tulevaisuus og Kvenlandsförbundet/Kveenimaayhistys

Charlie Kirk – Det vanskelige mordet

Når uønskede stemmer fjernes

Formålet med å vise til Kirk

Formål med den første var å forklare hvorfor republikaneren Charlie Kirk var så populær i USA. Å være stor politisk stjerne i USA betyr at halve befolkningen sympatiserer med deg. Du er mainstream USA. Men selv da uønsket.

Formålet med den andre (denne) er å vise hele aspektet med å fjerne uønsket debatt som kom så voldsomt til overflaten i Utah, USA. Debatten om det kvenske er så polarisert at den ikke eksisterer.

Debattklimaet i USA og Norge

I USA ble Kirk skutt, mye på grunn av stigmatisering av folk som var uenige med Kirk. I Norge blir ikke folk skutt. Vi har vanligvis ikke kultur for det, men attentat mot pride-markeringer viser at dødelig vold ikke er utelukket. Både i USA og Norge er det utbredt bruk av stigmatisering og negativ korrupsjon.

NRK sammenlignet Kirk med Anders Behring Breivik. Helt utrolig når man vet hvor mange tilhengere Breivik har i Norge, han selv.

Bladet Nordlys mente Kirk var hyperkonservative høyre, fundamentalistisk kristennasjonalistisk, dogmatisk polemiker, og autoritær absolutist. Men alt dette var bare en fasade for en polariserende forretningsmodell som skapte klingene mynt for den talentfulle kapitalisten Kirk.

Nordlys har ved flere anledninger vinklet meg som «høyreradikal». Antyder man at jeg er en «ABB»?

Med sterke negative karakteristikker skal folk som er uenige med dem selv vingeklippes.

Mainstream USA og Norge

I Norge stemmer opp mot 30% av befolkningen på Arbeiderpartiet. Det gjør man primært av to grunner. Man har alltid stemt slik, eller partiet har det samme verdigrunnlaget som velgeren.

I USA stemmer halvparten av velgerne på republikanerne av samme årsak, med eller uten Trump. Kirk turte å ordlegge det som halvparten av USAs befolkningen mener, på samme måte Jonas Gahr Støre tilfredsstiller 1/3 av Norges befolkning.

Arbeiderpartiet og Støre kunne aldri ha vunnet et valg i USA på sitt ideologiske grunnlag.

I USA er grunnloven opptatt av å sikre befolkningen mot myndighetsovergrep. I Norge er grunnloven opptatt av å gi myndighetene handlingsrom. I USA er man skeptiske til myndigheter, i Norge stoler man blindt på myndighetene.

Media tar ikke inn over seg den amerikanske ideologien

NRK skjønner ikke den på tross av kontinuerlig dekning av USA. Nordlys har vel ikke hatt journalister der siden Ivan Kristoffersen var der i 1967. Han skulle intervjue nordmenn i USA. Mine foreldre var blant disse. Men siden jeg var ivrig på å komme ut av mors mage ble det ikke noe av det.

Det er ikke rart at de fleste egentlig ikke vet noe som helst om USA.

Her på berget går folk og tror at de tenker helt selvstendig, at man ikke blir påvirket av det de blir fortalt.

Kirks «forretningsmodell»

Å gi Kirk skylden for den generelle polariserende debatten er feil. Han tjente penger på den. Men han tjente penger først og fremst fordi han var dyktig. Og det kunne han være selv om man kan være uenige med ham. Den fremste kvaliteten blant de som tjener penger på kommunikasjon er at dem vet hva dem holder på med og at det dem frembringer er genuint i folks ører.

The Beatles var dyktige musikanter. De var flinke med ord, men det viktigste av alt var at de sang om noe ekte. Penny Lane, Strawberry Fields og Eleanor Rigby er faktiske deler av Liverpool. En stor del av publikum er ikke nødvendigvis klare over dette, men ektheten The Beatles sang når lengere, bredere og dypere.

Det er kapitalister som tjener kolossalt mye mer penger på polariserende algoritmer enn det Kirk gjorde.

Når kritikken bommer

En stor andel av de som har kommet med kommentarer har fordømt innlegget Charlie Kirk – Seks amerikanske sannheter. De er ute av stand til å forstå av artikkel beskriver de faktiske forholdene for mange i verdens mest intrikate, viktigste og mektigste demokrati.

De mente at Kvensk Finsk Riksforbund promoterer og sympatiserer med en kristennasjonalistisk, ønsker-å-bli-diktator, polariserende, kontroversiell, konspirasjonsteoretiker. Dette er i samsvar med hvordan norske medier og halvparten av andre mediakilder fremstiller Charlie Kirk i et norsk sosialdemokratisk perspektiv.

Et typisk eksempel i Nordlys

En sosialantropolog skrev en kronikk om Kirk i Nordlys «Selektive nyanser: Da Charlie Kirk hvitvasket en ung terrorist».

Men «terroristen» Kyle Rittenhouse ble faktisk frikjent.

«Trump sørget for at Rittenhouse aldri fikk reell straffeforfølgelse» skriver Dillon Ozuna.

Men det var Joe Biden som var president på det tidspunktet.

Hvis Kirk var så ille som han fremstilles, skulle man tro at det er unødvendige å dikte.

Feilslått kritikk av en verdidebatt

Trumfkortet til de som helt klart tolker Kirk i verste mening har vært at Kirk og USA ikke har noe med kvensaken å gjøre. Det kan for så vidt stemme.

Likheten mellom tradisjonelle Kirk og kvenske verdier

Mange av de verdiene og «sannhetene» jeg dro frem stemmer også tradisjonelt for kvenene. Grobunnen for kvensk/finsk kultur. Gjennomtenkte løsninger på utfordringer, hardt arbeid, familien som en grunnstein og en ydmyk tro.

Kvenenes læstadianske bakgrunn er veldig lik Kirks kristendom.

Kvener har alltid brukt våpen til jakt, som mange amerikanere gjør. Det skytes mot mennesker i USA i langt større grad. Men den lette omgangen med skytevåpen i USA henger sammen med amerikanernes lovfestede forsvar mot potensielle diktatoriske (konge anno 1776) myndigheter.

Det er faktisk ikke noen lov i Norge mot å eie og bruke skytevåpen. Ideen til norske myndigheter bak skytterlagene er at befolkningen skal være våpenkyndige.

Det har etter hvert også blitt større fokus i Norge og kvener på sløsing av offentlige midler. Kvenene har vært kjent for å være nøkterne.

Selv de som overreagerte mot innlegget skriver at de er for ytringsfriheten. Men det er helt klart at ytringsfriheten ikke gjelder å skrive om en «høyreradikal» «kapitalist» i USA.

Kvenorganisasjonene NKF, Ruijan-Kaiku, og NRK er veldig woke

De som jobber for kvensk språk, jobber kontinuerlig for å ekskludere, polarisere og kansellere de som er for finsk språk. Disse jobber også med å stigmatisere de som vil ha likebehandling av kvener/finner og samer.

Dette har pågått i nærmere 30 år. Derfor er jeg omtrent den eneste som fremdeles tørr å tale det finske språkets sak. Prisen er rett og slett før høy.

De aller fleste kvener/finner skjønner ikke at dette foregår og enda færre i den nøytrale pressen får det med seg.

Woke bevegelsen blant kvenene er like ødeleggende som den er i USA. Den er like ukjent i Norge som Kirks virke i USA.

«Wokeness» er moralsk skråsikkerhet og offentlig uthenging («cancel culture») som legger lokk på åpen debatt og knebler uenighet. Dette har hatt sitt springbrett på universiteter. Universiteter som i utgangspunktet skal bidra til å utvikle og formidle kunnskap som skal føre til en bærekraftig og god fremtid.

UiT og den selektive vitenskapen

UiT Norges arktiske universitet har vært woke lenge, spesielt når det gjelder germansk og samisk kunnskapsbygging. Kvensk/finsk blir ekskludert fra seriøs vitenskap.

UiT omdefinerer kristne finske tekster til tekster på «kvensk». Når man går i dialog med disse akademikerne kan de bruke ord som konspirasjonsteorier om det de ikke liker.

Historiearbeidet foregår i motsatt rekkefølge av det den skal gjøres. Man bruker dagens (politiske bestemte) situasjon og trer den over på funn fra siste istid.

Det er da også en akademiker fra UiT som kom med den sterkeste kritikken mot innlegget. Han skriver: Som kven mener jeg at vår historie, kultur og kamp for anerkjennelse må bygge på inkluderende, respektfull og demokratisk dialog.

Ord uten handling. Å respektere situasjon i USA vil han ikke inkludere i en demokratisk dialog.

Kritikken baserer seg mest på det han legger i munnen vår. En beskrivelse av en situasjon i USA tas til inntekt for at Kvensk Finsk Riksforbund mener kvener skal være kristne abortmotstandere og Norge skal ha samme våpenproblemer som i USA.

Man må jo også anta han mener at KFR mener kvener bør ha samme standpunkt som Kirk hadde på mange andre temaer. De han virkelige hadde og ikke hadde, og de som for eksempel Dillon Ozuna mener han hadde.

UiT ansatte beskylder KFR for:

  • Polarisering
  • Ekskludering
  • Autoritær retorikk
  • Intoleranse
  • Kristennasjonalisme
  • Etnonasjonalisme
  • Konspirasjonstenkning
  • Å ha mistillit til akademia og medier
  • Å skade det kvenske fellesskap

Å være uenig er en forutsetning for å ha et fellesskap. Men det er helt klart at UiT folkene er for en ensretting.

Woke som bredt fenomen

I valgkampen kom Dan Håvard Johnsen og Sandra Borch med kritikk mot reindriftsnæringen. De ble møtt av de samme woke-reaksjonene som vi ser på spesielt universiteter. Både Borch og Johnsen ble beskyldt for å være kunnskapsløse, for rasisme, og andre «hyggelige» karakteristikker. Fra sine egne.

Hensikten bak slike kraftige personangrep er å kneble debatten. Sentralt i dette var for oss en kjent skikkelse, Nancy Porsanger Anti.

Den samme personen angrep Kvensk Finsk Riksforbund med samme effekt som Charlie Kirk. Som statssekretær avviklet hun driftsstøtten til forbundet, fordi «forbundet motarbeidet samer og andre minoriteter». Ofte er wokerne svar skyldig, KFR fikk ingen forklaring som KFR kunne forsvare seg mot. I Norge sitter en god del av woke-mentaliteten i forvaltningen. Beslutninger tas uten å basere den på fakta.

«Kirk forbundet» er avviklet

Så når den UiT-ansatte ikke ønsker å stå inne for det KFR gjengir av fakta så må det være en gledens dag å få vite at «Kirk forbundet» i praksis er avviklet for lenge siden.

Dette må glede spesielt Norske kveners forbund (NKF) og Norske samers riksforbund (NSR). De har over tid drevet en woke virksomhet overfor Kvensk Finsk Riksforbund.

KFR har jobbet spesielt hardt for finsk språk.

NKF mener finsk er «døden for kvensk». Den norske kirke, Troms fylkeskommune, NRK, Kulturdirektoratet, og UiT er viktige støttespillere for å utrydde det finske språket i Nord-Norge.

Svertekampanje mot KFR

NKF har i ordinær media beskyldt meg for å være mulig terrorist, for å true dem med våpen, bruke vold, og under oppsikt av PST, en moderne «finske fare». Ondsinnede svertekampanjer. Når man ikke har argumenter, så forsøker de å kansellere debatten.

I Nordlys har Kristin Mellem og Rune Sundelin skrevet om «bekymringsmeldinger». I samme øyeblikk som en person med helt andre syn enn dem selv ble slaktet på åpen scene så blodet fosset en meter rett opp benyttet disse to muligheten. To virkelige store ledere sto i sannhet fram.

Og så har KFR jobbet for likebehandling av kvener/finner og samer. Slike typer innspill blir kraftig motarbeidet av samiske interesser. Når KFR sier kvener også er urfolk, så mener samene at vi motarbeider samene.

For å fjerne KFR har man iverksatt koordinerte hataksjoner. KFR er blant annet beskyldt for å være rasister og voldelig mot sentrale samiske politikere. Politianmeldelser er brukt som politisk våpen. Journalister med inhabile bånd i NRK Sápmi har slått opp falske historier om KFRs «vold» gjentatte ganger. I et helt år jobbet 4-5 personer med å «grave opp dritt om KFR». De har til og med gjort iherdige forsøk på å få de falske historiene inn i Dagsrevyen.

Medienes blinde flekk

Media er ute av stand til å se kritisk på disse episodene. Det er kun når andre med større makt enn norske myndigheter setter foten ned at det går opp et lys. Det er kun når amerikanske myndigheter forklarer med teskje om straffbare forhold at media er i stand til å ta opp kritikkverdige forhold.

Når Jeffrey Epstein dokumentene blir frigjort og Mette-Marit Tjessem Høiby, Terje Rød-Larsen, Børge Brende, og Torbjørn Jagland kobles til hundrevis av voldtekter av unge jenter og slavehandel, da kritiserer media toppenes ukultur. En ukultur som har vært der lenge.

Medias holdning er at kameraderi og korrupsjon tidligere ikke har foregått i Norge fordi «det har jo ikke vært lov» og «derfor har det ikke skjedd».

Landsdelsavisa Nordlys som skal være «en ærlig talsmann for smaafolks sak» er helt ute av stand til å gjøre det i kvensaken. De skriver kun når de får en anledning til å skrive negative saker om de «høyrevridde diktatorene».

Debatten om det kvenske er så polarisert at den ikke eksisterer

Ikke en eneste gang har de skrevet om nedgangen blant skoleelever som tar finsk på skolen, ikke en eneste gang har de sett kritisk på myndighetenes kampanje mot det finske språket, ikke en eneste gang har de vurdert konsekvensene av splitt og hersk taktikken som pådyttes minoritetspolitikken.

Det var ikke jeg som skulle skrevet «Hva i alle dager?» om Mellem/Sundelin sine «bekymringsmeldinger». Det var landsdelavisen.

Fra moderering til medløperi

Bladet Nordlys har lenge hatt en utfordring med moderering av sine kommentatorfelt. Kommentarene blir stygge spesielt når det gjelder det etniske. Det skjer når hva du er blir mye viktigere enn hvem du er. Dette synes de å ha glemt.

På tross av dette så tok Nordlys (og NRK) parti av en facebookmobb angående en faktabeskrivelse om hvorfor en skutt samfunnsdebattant (i USA) fikk så stort gehør blant mange konservative unge i USA. Man tok heller ikke inn over seg at styremedlemmer i KFR involverte seg kraftig på mobben sin side.

Roper høyt – men bidrar ikke

Ingen som var del av mobben, har gjort noe som helst i eller for KFR verken før eller etter drapet på Charlie Kirk.

Jeg takket nei til å være styremedlem i KFR på landsmøtet i november 2025. Den siste dugnaden for KFR ble avsluttet i februar, fordi ingen andre ville bidra i sluttrapporteringen.

Når ytringsfriheten blir betinget, dør debatten

Til slutt handler dette ikke om Charlie Kirk. Det handler om hva som skjer med et samfunn når uønskede perspektiver ikke møtes med argumenter, men med stempling, sverting og stillhet. Formål nummer to er oppfylt: Å vise hvordan debatt ikke bare motarbeides, men systematisk tas livet av.

Når personer, organisasjoner og synspunkter konsekvent tillegges motiver de ikke har, og blir gjenstand for stigmatisering, er ikke ytringsfriheten reell. Da er den betinget. Og en betinget ytringsfrihet er i praksis ingen ytringsfrihet.

Resultatet er et tomrom der det burde vært uenighet, og en offentlighet der det bare gis plass til én virkelighetsforståelse. Det er ikke et tegn på et sunt demokrati. Det er et tegn på at debatten er død.

Del denne på:

Info
Informaatio - info

Go to Top