Et folk som tier om historiens gull, må nøye seg med kobber i fremtiden

Tsjudene var ikke anonyme røvere, men østersjøfinske folk med spor fra Russland til Nord-Norge – også langs norske veier. Aikaväävi gjør den finske tsjuden til sagn og levningene samiske. Slik nedgraderes nordnorsk historie.

Av Rune Bjerkli

Hvem var disse tsjudene?

Et folk som tier om historiens gull, må nøye seg med kobber i fremtiden

Teaterforestillingen Aikaväävi i Nordreisa vandret inn i en kvensk tidsvev. Publikum fikk hvert sitt blå bånd til sin egen beretning og måtte selv nøste fram de finskblå trådene i kvenhistorien. Kvääniteatteri tier om gullet og nøyer seg med rødbrunt kobber. Vel vitende om at applaus for den fortellingen staten ønsker, sikrer offentlig støtte. Dette er også forretningsmodellen til kvenske språksentre, Halti kvenkultursenter og Kvensk institutt.

I veven møter vi en «tsjude» som forklarer at han tilhører et fryktet kriger- og røverfolk fra øst. Han søker ly i Russehula, fryser i hjel og blir liggende der i hundrevis av år. Men når spørsmålet om levningene kommer opp, blir konklusjonen at de er samiske. Teateret har kunstnerisk frihet til å lage eventyr.

Den ensomme finske tsjuden framsto virkningsfullt liten i den mektige teaterkulissen som det åpne fjordlandskapet ga. Med publikumsdeltakelse, sterk innlevelse og musikalske vibrasjoner skapte skuespillerne en gyllen teatertime og et minneverdig møte med tiden.

Den samiske historien løftes fram som sann, mens den kvenske reduseres til sagn. At teateret kan drive et nullsumspill mot sin egen fortid, skulle man tro ikke gikk an.

Nord-Troms Museum skal ha kvalitetssikret framstillingen av tsjudene som anonyme røvere. Tsjudene var virkelige østersjøfinske folk.

Ordet чудь – tsjud eller chud – er opprinnelig russisk

Det ble brukt som en samlebetegnelse for østersjøfinske folk. I ulike kilder viser betegnelsen til estere, finner, vepsere, karelere og folk som tilhører det bredere baltisk-finske språkområdet, inkludert deler av Russland. Tsjudenes finske språk og kultur er definerende.

Vi har dokumentasjon på karelere (tsjuder) som beveget seg i nordområdene. Det betyr ikke at virkelige hendelser beskrives. Sagn blander historie og eventyr.

Hvem var tsjudene som opptrer i sagnene?

Språkforskeren Just Qvigstad gir oss et tydelig eksempel. Fortelling 172 i første bind av Lappiske eventyr og sagn har tittelen Fienden prøver for tredje gang å ta Kolafestningen. Den ble nedtegnet blant skoltene i Neiden i 1918 av Isak Saba, læreren og stortingspolitikeren fra Nesseby. Fortellingen begynner slik:

Engang kom en finsk tsjudehær til Kola for å ta festningen, flere hundre mann.

Det er ikke en flokk røvere eller ukjente fiender. De omtales som en militær enhet på et militært oppdrag.

Sagnet inneholder åpenbare eventyrfortellinger: En kjempestor høvding, sølvkuler dyppet i kalveblod og et leggbein på sju kvarter.

Det er element av sannhet i sagn

For de ortodokse skoltene var de lutherske krigerne en fiende. Vi vet hvilke konflikter som fant sted. Multietniske Russland (Novgorod) hadde suverenitetsinteresser helt til Lyngstuva/Målselv mellom 1323 og 1613. Norge, Sverige og Finland – Kolahalvøya. Først i 1826 ble grensen mellom Russland-Finland og Norge-Sverige endelig fastsatt.

Sagnet kan knyttes til et virkelig tredje angrep på Kola festning i februar 1611. De to første var i 1589 og 1591. Styrker på ski under Baltzar Bäck sin kommando rykket mot Kola under krigen mellom Sverige/Finland og Russland. Både svensker, karelere og finner (kvener) deltok i forsøkene.

Samtidig tapte Sverige/Finland mot Danmark-Norge i Kalmarkrigen om blant annet Skorpa.

Grensene kunne muligens vært annerledes i dag dersom felttoget til tsjudehæren på Kola hadde lyktes i 1611.

Østersjøfinske levninger er like sannsynlig som den politisk korrekte samiske

Historien om Russehula (finskhula) er mer åpen enn teateret gir inntrykk av. Å kalle levningene samiske er en tolkning, ikke en sikker etnisk identifikasjon. En DNA-analyse vil kunne underbygge at de tilhørte de østlige folkene som ble kalt tsjuder.

Tsjudene finner vi på kartet

Den store Peipussjøen mellom Estland og Russland heter på russisk Чудское озеро – Tsjudesjøen. Navnet viser til tsjudene, den russiske betegnelsen som blant annet ble brukt om estere og andre østersjøfinske folk i området.

Tsjudene har også satt spor i stedsnavnene våre. I Lyngen finnes Čuđeluokta, med de finske parallellnavnene Hietalahti og Suenlahti, (Sandvika). I Vadsø finner vi blant annet Čuđđejohka, med Sutijoki og Røvarelva som parallellnavn.

Slike navn finnes det flere av i Troms og Finnmark.

I Porsanger heter Kistrand Čuđegieddi på nordsamisk og Ryssämarkka på blandingsspråket kvensk. Typisk nok forklarer den kvenske databasen med en del fornorskede finske stedsnavn at Ryssä er: Russer; østlig, fremmed folkeslag.

Stedsnavnene beviser ikke hvem som holdt til hvert enkelt sted. Men de viser at nærværet til finske tsjuder var så sterke at de ble navnefestet til fjorder, elver, innsjøer, marker og boplasser.

Rune Bjerkli med den finskblå tråden fra Aikaväävi. Forestillingen inviterte publikum inn i en kvensk tidsvev, men den finske tsjudetråden måtte de nøste fram selv.

Med korrekt historie kan vi forstå fremtiden bedre

Når tsjudesoldaten reduseres til en historieløs røver og levningene omtales som samiske, blir nordnorsk historie underordnet den samiske.

Tsjudene var mer enn sagnfigurer. I disse fortellingene er det tsjudene – ikke russerne – som er de stridende. Blant tsjudene finner vi kvenenes østlige språk- og kulturbrødre: mennesker som også beveget seg rundt på Nordkalotten, slik andre folk gjorde. Denne historien angår oss alle – og i denne sammenhengen hadde russerne for en gangs skyld den snille rollen.