NOU 2025:3 om ny kulturmiljølov ignorerer FNs artikkel 26, som forbyr etnisk forskjellsbehandling. Samiske kulturminner får automatisk vern fra 1917, mens kvenske/finske først fra 1650. Denne bevisste utelatelsen skaper fortsatt juridisk diskriminering, svekker rettssikkerhet og overser Stortingets vedtak om likebehandling. Resultatet: Forslag til lov klar for makulering.

Vi har en offentlig utredning til ny kulturminnelov – NOU 2025:3 som gjennom å utelate den tyngste etniske loven i Norge med overlegg styrer unna en vesentlig del av sitt oppdrag.

Agenda 26

I et møte med kulturmiljølovutvalet i januar 2023 påpekte vi viktigheten av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og artikkel 26 som lyder slik:

Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe slikt grunnlag som rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling for øvrig.

Denne artikkelen forbyr all diskriminering mellom og innad etniske grupper. Den forskjellsbehandling som foregår er urimelig og partisk, og går langt utover tillatt positiv diskriminering.

Vi påpekte derfor også hvordan artikkelen blir praktisert av byråkratiet:

Alle er ikke like for loven og kan forskjellsbehandles med beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen tillate enhver form for forskjellsbehandling og kan sikre utvalgte grupper bedre og mer effektiv beskyttelse av forskjellsbehandling på slikt grunnlag som rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling for øvrig.

Elefanten 26 ignoreres

Kulturmiljølovutvalget viser til Norges internasjonale forpliktelser, men styrer unna elefanten og artikkel 26 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. De legger stor vekt på artikkel 27, som støtter minoriteters rettigheter, men ikke prinsippet om lik behandling. Dette er ingen tilfeldighet. De har bevisst skyvet artikkel 26 helt under teppet. Den blottlegger den folkerettsstridige forskjellsbehandlingen av spesielt urfolkene kvener/finner og samer. Artikkel 26 åpner opp for en debatt som ikke tåler dagens lys i den norske etniske politikken.

Stortingets ryggmargsrefleks i høring på Løvebakken

I arbeidet med Sannhets- og forsoningskommisjonen ble kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget informert om den ulovlige forskjellsbehandlingen også gjelder kulturminner. Kvenske/finske og alle andre kulturminner kunne få automatisk fredning hvis de var fra 1537 eller eldre, mens det tilsvarende året var 1917 for samiske kulturminner. Spesielt stortingsrepresentanten Lan Marie Berg (MDG) reagerte, de var ikke klar over den 380 år lange diskrimineringen.

Stortinget har derfor lenge før NOU’en ble ferdigstilt vedtatt at regjeringen skal:

utarbeide et forslag til endring i kulturminneloven som sikrer automatisk fredning av kvenske/norskfinske og skogfinske kulturminner i tråd med bestemmelsen for samiske kulturminner.

Dette har komiteen sitert i utredningen, men ignorert i lovforslaget.

Norges tyngste etniske lov, artikkel 26, er ikke sitert og ignorert i NOU 2025:3.

Symbolsk årstall i loven har også ringvirkninger

Året 1917 er etablert for samiske kulturminner fordi den har «symbolsk» verdi. Dette er et spinkelt grunnlag for lovfesting. Den får symbolsk verdi og konsekvenser for andre også. 1917 var startskuddet for den samiske bevegelsen. Premissleverandør for kunnskap om Nord-Norge, Kveenimaa, og Sápmi: UIT Norges arktiske universitet jobber utfra et mandat om at alt i nord er norrønt eller samisk. For ofte har dette gått på bekostningene av det kvenske/norskfinske.

Derfor er det kvenske/finske mer eller mindre visket ut i 2025.

Prosessen norske myndigheter og samene har ført mot det arktisk finske i over 100 år har nødvendigvis fått negative følger. Nazistene brente ned mye av restene allerede høsten 1944 både på norsk og finsk side.

En seriøs diskusjon er utelatt i en offentlig utredning

Kvenske/finske og alle andre kulturminner skal nå blir fredet hvis de er fra 1650 eller eldre. Byråkratene i kulturmiljølovutvalget har nedjustert diskrimineringen til 267 år. Det finnes ingen rimelig og objektivt rettsgrunnlag for denne evigvarende praksisen.

Forslaget til ny kulturmiljølov gir Sametinget myndighet på linje med statlige organer. Dette bryter med folkeretten, som kun gir rådgivende rolle. Sametinget får vedtaks- og definisjonsmakt over kulturminner som også berører kvenske/finske og norske eiere. Resultatet blir skjev maktbalanse, svekket rettssikkerhet og økt risiko for konflikter.

Forslaget til ny kulturmiljølov gir Sametinget forsterket beslutningsmakt på linje med en statlig myndighet. Dette går utover den rådgivende rollen i folkeretten. Det er en folkerettsstridig utvidelse av makten over alle innbyggere.

Sametinget er først og fremst et rådgivende og representativt organ, ikke en lovgivende eller utøvende myndighet. Det ble opprettet gjennom Sameloven av 1987 (i kraft fra 1989). Hovedrollen er å representere samene i Norge og å bli rådført av regjeringen og Stortinget i saker som kan berøre samiske interesser.

Sametinget skal ikke vedta lover eller forskrifter.

Det forvalter imidlertid statlige midler til samisk kultur, språk og samfunnsutvikling, og kan fatte bindende vedtak internt (tilskudd, programmer, kulturtiltak osv.).

Sametinget skal ikke ha makt til å bøtelegge eller straffe. Det er ikke en domstol og har ingen politi- eller rettsmyndighet. Ved konflikter om kulturminner, arealbruk eller lignende kan Sametinget gi uttalelser eller kreve konsultasjon, men tvangsmidler og straff hører hjemme hos statlige myndigheter (domstoler, politi, kulturminneforvaltning, kommuner osv.).

Problemet i forslaget til kulturmiljølov (§ 17–29)

Vi har sett på § 17–29 i forslaget til ny kulturmiljøloven. Her gis Sametinget roller som går langt utover det som normalt gjelder for et rådgivende organ.

§ 17

Slår fast at Sametinget har samme myndighet som Riksantikvaren når det gjelder samiske kulturminner. Dette løfter Sametinget fra å være rådgiver til å få direkte administrativ myndighet i statlig lovverk – noe Sameloven ikke forutsetter.

§ 18–19

Sametinget får vedtaksmyndighet i enkeltsaker om samiske kulturminner (f.eks. om noe er automatisk fredet eller ikke). Dette er kontroversielt fordi de går fra rådgivende til utøvende makt – normalt forbeholdt statlige organer underlagt departementalt ansvar.

§ 20–21

Gjelder utgraving, bruk og endring av kulturminner. Her har Sametinget siste ord i saker om samiske kulturminner. De kan i praksis godkjenne eller stoppe prosjekter – noe som tilsvarer suveren myndighet.

§ 28–29

Omhandler straff og sanksjoner. Selv om Sametinget ikke kan ilegge bøter, er det gjort til forvaltningsmyndighet i saker der brudd kan føre til straff. Dermed får de en rolle i prosesser som leder til straff – langt utover «råd».

Dette er uakseptabelt, spesielt når de rammer private norske og kvenske/finske eiere.

Sametinget med myndighet over de som ikke er samer

Når loven gir Sametinget myndighet til å fatte bindende vedtak om samiske kulturminner, berører dette både kvenske/finske, samiske, norske og andre grunneiere og eiere av objekter. Dette er problematisk av ni grunner:

1. Definisjonsmakt. Sametinget har makt til å definere kulturminner som samiske uten at de nødvendigvis er samisk.
2. Verne–doping. Det blir gunstig å kategorisere kulturminner som samiske fordi man er blitt gitt en 1917-1650=267 års fortrinn vis á vis all annen etniske kulturminner.
3. Rettssikkerhet og nøytralitet. Private har krav på at vedtak fattes av en nøytral statlig myndighet underlagt ministeransvar. At et representativt organ for én interessegruppe får avgjøre saker, svekker både inntrykket og realiteten av upartiskhet.
4. Forutsigbarhet i eiendomsretten. Når samme organ både er talerør for én gruppe og beslutningstaker i enkeltsaker, skapes usikkerhet om regler, tidsfrister og kriterier – og risiko for vilkårlige utfall.
5. Lik behandling. Når ett folks parlament får offentligrettslig myndighet over andres eiendom, oppstår risiko for ulik behandling. Ikke-samiske eiere kan måtte forholde seg til standarder satt av et organ som ikke representerer dem.
6. Interessekonflikt. Kulturminneavgjørelser handler ofte om avveiing mellom vern og bruk. Når et partsorgan med et særskilt mandat får makt til å avgjøre, øker risikoen for skjevhet i vurderingene.
7. Klage, rettsmidler og erstatning. Private har rett til begrunnede vedtak, uavhengig klageinstans og erstatning ved tap. Hvis førsteinstans ikke er en statlig myndighet, blir klageveier uklare og ansvaret svekket.
8. Skjev maktbalanse. De aller fleste private eiere risikerer å stå overfor en motpart med betydelige økonomiske midler i tillegg til prosessuell makt.
9. Gapestokk. Private eiere som havner i uenighet med samiske interesser vil oppleve utilbørlig press fra media som NRK Sápmi og narsissistiske aktivister på nett.

Hva må endres

• Førsteinstans-vedtak må tilbakeføres til en nøytral statlig myndighet
• Bygg inn:
  (a) faste saksfrister
  (b) klare kriterier for «automatisk fredning» og tillatelser
  (c) fulle partsrettigheter
  (d) uavhengig klageorgan
  (e) rett til kompensasjon der byrden blir urimelig

Dette vil styrke legitimiteten, som er avgjørende for langsiktig forvaltning.

Når vedtak også binder norske og kvenske/finske eiere, må Sametingets rolle være rådgivende og faglig – ikke utøvende. Alt annet svekker upartiskhet, likebehandling og eiendomsrett, og vil skape konflikter og rettssaker loven burde forhindre.

Forslag på ny kulturmiljølov får kritikk for politisk ønsketenking fremfor vitenskapelig historie. Samisk kulturarv gis automatisk vern, mens kvensk/finsk nedprioriteres og kan feilklassifiseres. Arkeologi viser multikulturelt Finnmark før år 0, men utvalget løfter samisk over andre minoriteter. Resultatet er dobbeltstandard, manglende beskyttelse og juridisk diskriminering av kvensk/finsk kulturarv.

Klima- og miljødepartementet har lagt frem forslag på ny kulturminnelov, kulturmiljølov. Det er interessant å observere hvor underholdende en viktig offentlig utredning kan være. Her burde man korrekturlest et par ganger ekstra både historie og den sprikende argumentasjon bak forslag til paragraf om automatisk fredning.

Mer politisk ønsketenking enn vitenskapelig historie

Den historiske bakgrunnen i delkapitlene 11.2 om Samane og Kvenane/Norskfinnane er mer politisk ønsketenking enn vitenskapelig historie.

I Samane hevdes det som et faktum at samene alltid har vært i Norge, selv om dette er vanskelig å bevise. Teksten setter også opp et skarpt skille mellom «samisk» og «germansk» allerede før år 0, noe vi ikke kan vite. I Kvenane/Norskfinnane tones eldre kilder om Kvenland og den lange bruken av ordet «kven» ned, mens fokuset nesten utelukkende legges på innvandring på 1700- og 1800-tallet.

Arkeologien viser et annet bilde. Asbestkeramikken som er funnet fra Karelen gjennom Finland og inn i Finnmark er mye eldre enn samisk identitet og peker mot finsk/kvensk tilstedeværelse før samene. Selv Skandfer innrømmer i fotnoten til NOU 2025:3 Ny kulturmiljølov at Finnmark før år 0 var et multikulturelt samfunn, ikke territoriet til én enkelt gruppe med «kontaktnettverk».

En vitenskapelig basert historisk fortelling kan derfor plassere den finske/kvenske kulturhistorien foran den samiske og presentere ulike muligheter side om side.

Dårleg spinnmeistring om automatisk freding

I dag blir samisk kulturarv automatisk vernet dersom den er fra 1917 eller tidligere, mens kvensk/finsk kulturarv rykker opp fra år 1537 til 1650. Verken det skogfinske eller annet finsk har noe mer beskyttelse enn norske kulturminner. Resultatet er at kulturminner som kan være kvenske/finske i stedet kan klassifiseres som samiske, uten rom for vern av kvensk kulturarv eller «tvil om opprinnelse» Det er langt verre enn de «konfliktene» komiteen hevder å frykte.

Dette skriver de på side 230 i kapitel 17.11:

Fleirtalet meiner ei automatisk fredingsgrense ved 1850 (eller 1917) for dei jordfaste kulturminna til dei nasjonale minoritetane kan skape for mykje tvil om opphavet, og at det difor kan vere eit opphav til konfliktar og meiradministrasjon. Vidare er det først og fremst skogfinnane og kvenane/ norskfinnane som til ein viss grad vil nyte godt av ei automatisk fredingsgrensene. For dei andre minoritetane vil ei automatisk fredingsgrense spele mindre rolle. Ei grense i 1850 eller 1917 kan føre til at kulturmiljøstyresmakta bli meir oppteken av å finne ut av kva år eit jordfast kulturminne er frå, og om det har skogfinsk eller kvensk/ norskfinsk opphav, enn å ha meir målretta strategiar for å skaffe kunnskap om og frede dei jordfaste kulturminna med høg kulturhistorisk verdi for alle nasjonale minoritetar. Slik kan ein risikere at ei automatisk særskild fredingsgrense som i praksis berre gjeld for skogfinske eller kvenske/ norskfinske kulturminne, fortrengjer merksemda om kulturminna til andre nasjonale minoritetar.

Komiteens flertallsvedtak er halvferdig av minst fem grunner:

1. Tvil om opprinnelse

• De mener at en automatisk vernedato kan skape «tvil om opprinnelse», men overser at denne tvilen allerede eksisterer og at «tvil» er et gode i slike sammenhenger.

2. Dobbeltstandard om konflikter

• De peker på mulige konflikter mellom skogfinner og kvener/finner, mens konflikter mellom samer og andre minoriteter ikke eksisterer.
• Dette skaper en dobbeltstandard der samisk kulturarv aldri stilles spørsmål ved, mens kvensk/finsk kulturarv fremstilles som problematisk.

3. Samiske interesser heves over andre

• Argumentasjonen bygger på en idé om at samiske og kvenske/finske interesser ikke kan kollidere.
• Komiteen forutsetter implisitt at samiske interesser alltid har rett.

4. Folkerettsstridig prioritering av samisk kulturarv

• Det hevdes at en annen vernedato ville skyve andre minoriteter til side, men dette skjer allerede i praksis.
• Samisk kulturarv får automatisk oppmerksomhet, mens finsk/kvensk og skogfinsk kulturarv blir ignorert.
• Det er brukt veldig mye ressurser på kartlegging og dokumentasjon av samiske kulturminner fra 1537/1650 til 1917 og svært lite på det finske/kvenske.
• Komiteen er skeptisk til å bruke lignende ressurser på kvensk/finsk kulturarv fordi det er «meiradministrasjon».

5. Felles finsk-ugrisk tilhørighet

• Skogfinner og kvener tilhører samme kategori som samene, ettersom alle tre er finsk-ugriske folk.
• Språklig og kulturelt står de langt nærmere hverandre enn de gjør med romer, jøder eller tatere/romanifolk.
• Komiteen er mer opptatt av den politiske inndelingen og at det skogfinske og annet finsk/kvensk er i felleskap med jøder, romer, og tatere/romanifolk.

Det meste av lover og forskrifter som skal «beskytte» kvener/finner blir i praksis det motsatte. Også denne gangen. Kulturmiljølovutvalget har ikke engang gjort et forsøk.