Hvem var disse vestersjøfinnene?
Rune Bjerkli på utsiktspunktet på Kvænangsfjellet, med Skorpa (Karfunsaari) i fjorden rett bak. Troms fylkeskommune forteller her først og fremst den tyske krigshistorien, mens lokalhistorien om vestersjøfinnene og Skorpa som et av Nord-Troms viktigste møtesteder i flere hundre år i liten grad er synliggjort.
Skorpa – folket som ikke hadde noen historie
Hvem var disse vestersjøfinnene?
Fra utsiktspunktet på Kvænangsfjellet ligger Skorpa – Karfunsaari på finsk – midt i synsfeltet, en øy i Kvenfjorden (Kvænangen). I dag har øya ingen fastboende. Likevel var denne lille øya en gang kirkested, handelssted, skolested og kommunesenter. Her bodde nordmenn, finsktalende kvener/sjøfinner og samer, i en fjord med forbindelser langt inn i dagens Sverige og Finland.
Likevel fortelles det bemerkelsesverdig lite om denne historien.
Da sosialantropologen Ivar Bjørklund kom til Kvænangen i 1978 for å samle materiale til Fjordfolket i Kvænangen, møtte han en slående forestilling blant lokalbefolkningen:
«Her i fjorden finnes ingen historie.»
Informasjonsskiltet til Troms fylkeskommune på utkikkspunktet på Kvænangsfjellet.
Bjørklund oppdaget at mange hadde lært å oppfatte fortiden som betydningsløs dersom den ikke kunne knyttes til norsk historie. Dette gjør informasjonsskiltet på Kvænangsfjellet spesielt tankevekkende. Troms fylkeskommune fremhever den tyske historien knyttet til Skorpa under andre verdenskrig, mens den langt lengre lokale historien til øya og fjorden er fraværende.
«Ingen historie»-problemet gjentar seg.
I dag har problemet fått en annen form. Den eldre regionale historien tolkes gjennom et samisk rammeverk. Men når de historiske kildene undersøkes nærmere, kommer det fram betydelige hull i denne tolkningen.
I denne artikkelen brukes Sverige/Finland fordi Sverige og Finland utgjorde ett rike fra omtrent 1200 til 1809. Danmark-Norge viser til de to kongerikene som ble styrt av den danske kongen. Forholdet mellom disse to rikene er avgjørende for å forstå historien til Skorpa og Kvænangen.
Kvænangen – Kvenfjorden
Navnet Kvænangen kombinerer folkenavnet kven med det norrøne angr, som betyr fjord. Navnet kan derfor forstås som «Kvenfjorden» eller «kvenenes fjord».
Kvenene er nevnt i Ottars beretning fra slutten av 800-tallet, mens kvener og Kvenland forekommer i flere tidlige kilder rundt årtusenskiftet.
I Ottars beretning krysset kvenene fjellene og dro på plyndringstokt mot nordmennene, mens nordmennene gjorde det samme den andre veien.
Kvenene må ha hatt en viss grad av organisering. De hadde krigere som var i stand til å gjennomføre plyndringstokt, og deres sentrum lå rundt Bottenviken.
Ottar skrev også om Finnas som bodde lenger nord langs kysten, og bemerket at språket deres lignet språket til bjarmene lenger øst.
Navnet alene kan ikke bevise hvem som bodde på hvert enkelt sted i vikingtiden. Men sammen med de tidlige henvisningene til kvener, Kvenland og Finnas gir det sterke grunner til å plassere Kvænangen i en langt eldre finsk/finskættet nordfennoskandisk sammenheng enn de offisielt anerkjente innvandringene på 1700- og 1800-tallet.
Dokumentasjon på en kvensk/finsk tilstedeværelse før etableringen av riksgrensene ville også være svært relevant for spørsmålet om urfolksstatus. Dette gjør historien før 1700 spesielt viktig – likevel har den fått bemerkelsesverdig liten oppmerksomhet i den offisielle fremstillingen av kvensk/finsk historie i Norge.
Skorpa selv bærer spor etter denne dype historien. Det er registrert arkeologiske funn fra steinalderen, middelalderen og senere perioder.
Sverige/Finland, Danmark-Norge og Ishavskysten
I middelalderen og på 1500-tallet hadde Kvænangen sterke forbindelser sørøstover over fjellene til Tornedalen og Bottenviken.
Fra dette området kom birkarler, handelsmenn som hadde rettigheter til å handle med og kreve inn skatt fra folk i nord. I 1553 omtaler Fjordfolket i Kvænangen tre slike handelsmenn – Oluf Andersen, Oluf Persson og Mons fra Juoksenki – som kom til Kvænangen og Badderen på oppdrag fra Gustav Vasa. Den tidligere birkarlskatten skulle nå kreves inn på vegne av den svenske kronen.
Kvænangen var en del av større økonomiske og politiske nettverk som strakte seg sørøstover mot Sverige/Finland, østover inn i det som i dag er Nordvest-Russland, og sørvestover langs norskekysten.
På 1500-tallet var disse nettverkene blitt en del av en kamp om suverenitet. Sverige/Finland, Danmark-Norge og Russland hadde alle konkurrerende interesser og skattekrav på Nordkalotten.
Russland oppga sine skattekrav i Troms og Finnmark i 1595, men Sverige/Finland fortsatte å betrakte sin interessesfære som noe som strakte seg mot norskekysten. Konflikten med Danmark-Norge kulminerte i Kalmarkrigen 1611–1613.
Fylkeskommunens egen kulturminnerapport om Skorpa og Nøklan fra 2012 beskriver krigen som en konflikt som i stor grad dreide seg om kontrollen over vestersjøfinnenes område. Frykten for et svensk/finsk angrep var så stor at befolkningen på fastlandet i Kvænangen ble beordret til å flytte ut til øyene Skorpa, Spildra og Nøklan.
Da Danmark-Norge vant krigen, oppga Sverige/Finland sitt krav på kysten, og dansk-norsk suverenitet over Kvænangen ble etablert.
Hvem var vestersjøfinnene?
I svenske/finske administrative kilder fra 1500-tallet ble betegnelsen Västersjöfinnar – vestersjøfinner – brukt om mennesker som bodde vest for fjellene mot Norskehavet og Ishavet.
Statsstøttet historieskrivning har vanligvis identifisert dem som samer. Men en viktig kilde fra 1589 viser at skillet ikke var så enkelt.
I regnskapsboken til Nils Orwvain, fogd over Torne og Kemi lappmarker og Vestersjøen, skilles det uttrykkelig mellom lapp og finne. De berørte menneskene motsatte seg å bli kalt vestersjølapper og krevde at de i stedet skulle omtales som vestersjøfinner.
Kilden sier:
«Man kan ikke finne noe lappisk hos dem [vestersjøfinnene], og de [vestersjølappene] stammer ikke fra oss.»
Deretter gis instruksen:
«Derfor skal det skrives vestersjøfinner og ikke lapp.»
Dersom finne og lapp ganske enkelt hadde vært utskiftbare betegnelser for det samme folket, ville det vært liten grunn til en så uttrykkelig korrigering.
Kilden kan ikke fastslå identiteten eller språket til enhver person som noen gang ble kalt vestersjøfinne. Men den viser at samtidens mennesker skilte mellom finne og lapp, og at de berørte menneskene avviste betegnelsen lapp.
Dette gir sterke grunner til å ta den historiske betegnelsen vestersjøfinner bokstavelig, fremfor automatisk å erstatte den med en moderne samisk etnisk kategori.
Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller fra 1740-årene er blant de viktigste norske kildene fra denne perioden. Oppgaven hans var å samle informasjon for å fastslå hvor grensen mellom Danmark-Norge og Sverige/Finland skulle trekkes. I protokollene skiller han mellom kvener, sjøfinner og lapper.
Samtidig beskriver han kvenene som nært knyttet til sjøfinnene i språk og skikker. Begge tilhørte en finsk språklig og kulturell sfære. Schnitler beskriver også kvenene som dyktige bønder som ryddet jord, gjødslet åkrene med husdyrgjødsel og kombinerte jordbruk med fiske.
Dette er viktig for forståelsen av det historiske begrepet finnerydning. En finnerydning kan ikke automatisk omklassifiseres til en «samisk rydning». Hvem som faktisk bodde på og brukte de enkelte rydningene, må i stedet undersøkes gjennom samtidens terminologi, personnavn, språk, slektsforhold, bosted og andre tilgjengelige opplysninger.
Skorpa blir en del av Danmark-Norge
Etter 1613 ble Skorpa og Kvænangen administrert av Danmark-Norge. Grensen mot Sverige/Finland ble endelig fastsatt i 1751. I mellomtiden ble gårder og arealbruk i Kvænangen i økende grad innlemmet i det dansk-norske administrative systemet. Å registrere hvem som eide eller brukte jorda, og føre den inn i dansk-norske skatte- og jordregistre, var også en måte å hevde kontroll over territoriet på.
Fylkeskommunens kulturminnerapport fra 2012 opplyser at de siste gjenværende finnerydningene i Kvænangen ble skyldsatt og ført inn i den dansk-norske matrikkelen i 1760.
Fra da av ble finner/kvener, samer og nordmenn i praksis skattlagt innenfor det samme systemet.
Skorpa gir et konkret eksempel på hvordan denne prosessen foregikk.
På slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet bodde kvenene Lasse Erickson og Olle Olsen på Valan i nærheten. Noe av jorda på Skorpa hadde tidligere vært brukt av en annen person, men etter hans død ble den liggende ubrukt. Erickson og Olsen begynte deretter å høste høy fra marker på øya.
I 1717 ba de myndighetene om å få bruken formelt anerkjent. Jorda de brukte, var svært sannsynlig en finnerydning, en del av det eldre systemet for arealbruk som gradvis ble innlemmet i det dansk-norske jord- og skattesystemet. I 1721 ble jorda deres på Skorpa for første gang formelt skyldsatt.
I skattelistene ble Olle Olsen, som var den sist ankomne, konsekvent registrert som kven, mens Lasse Erickson, som hadde bodd lenger på Valan, vanligvis ikke ble det. Dette antyder at kven også kunne ha en administrativ betydning knyttet til nylig ankomst fra «fiendelandet» Sverige/Finland.
Skorpa har dermed en dokumentert finsk/kvensk jordbrukshistorie som går tilbake til minst 1721.
Trespråklige Kvænangen
I 1861 registrerte professor Jens Andreas Friis’ etnografiske kart elleve familier på Skorpa: Fem norske, tre finske og tre lappiske.
Kvænangen utviklet seg til et område der finsk, norsk og samisk eksisterte side om side. For mange var trespråklighet en praktisk nødvendighet. Finsk hadde en posisjon som strakte seg langt utover familiene der det var hjemmespråk.
I 1861 var omkring 80 prosent av befolkningen i Kvænangen trespråklig. Ni av ti samer (lapper) snakket finsk. Denne flerspråklige tradisjonen må ha utviklet seg over lang tid.
Familiebånd krysset også etniske grenser. Ekteskap mellom finske/kvenske, norske og samiske slekter var vanlig. Takk og lov for det – befolkningen var spredt og fåtallig. Mine egne besteforeldre i Kvænangen var et typisk eksempel: Bestefaren min var finsk/kvensk, og bestemoren min var samisk.
Finsk var et viktig handelsspråk på Nordkalotten, særlig i birkarlperioden fra før 1328 til etter 1553. Landsby- og innsjønavn ble vanligvis nedtegnet i sine finske former.
Den læstadianske religiøse bevegelsen som bredte seg over nordområdene i andre halvdel av 1800-tallet, var også finskspråklig.
Norsk var det minst brukte av de tre språkene. Ofte var det faren i husholdningen som behersket norsk, siden det gjerne var han som hadde kontakt med norsk-/dansktalende fiskeoppkjøpere og myndigheter.
Skorpa fungerte som et møtested i det flerspråklige Kvænangen.
Fra øysamfunn til kommunesenter
Skorpas institusjonelle betydning vokste. Et kapell ble bygget i 1795, selv om en alterbok fra 1783 tyder på en tidligere kirkefunksjon. Dagens Skorpa kirke ble innviet i 1850.
Skorpa ble et sentralt sted for gudstjenester, dåp, konfirmasjoner, bryllup og begravelser. Øya utviklet seg også til et handelssentrum. I 1810 fikk Johan Rasch kongelig handelsbevilling på Skorpa. I 1899 ble Skorpa regnet som ett av de tre viktigste handelsstedene i Kvænangen. Øya hadde også postkontor.
Kvænangen ble egen kommune i 1863. I store deler av perioden fra 1911 til 1925 var Skorpa-kjøpmannen Gjert Rasch ordfører i Kvænangen.
Kirke, handel, skole, jordbruk, fiske og kommuneadministrasjon var en gang samlet på en øy som i dag virker avsidesliggende.
Krig, gjenoppbygging og avfolkning
Andre verdenskrig førte til dramatiske hendelser på Skorpa i 1944.
Under den tyske evakueringen forlot de fleste innbyggerne øya, mens tolv mennesker forsøkte å gjemme seg i en hule på yttersiden. Bygningene ble brent. Kirken fra 1850 var den eneste bygningen som ble stående.
Moren min og tanten min Mary passerte Skorpa under evakueringen fra Kvænangen mot Tromsø. Tjueén mennesker reiste om bord i farens 32 fot lange kutter, Heimen. Syv år gamle Mary fortalte senere i Per Kristian Olsens Jevnet med jorden at sjøen var rød av blod fra slaktede dyr. Det var da hun forsto hvorfor moren hadde hatt tårer i øynene før de forlot hjemmet.
Etter krigen ble Skorpa gjenoppbygd. Tidlig på 1950-tallet bodde det mellom 50 og 60 mennesker på øya.
Men endringene kom raskt. Båtene måtte vike for bilene, og nye veier flyttet kommunikasjon og offentlige funksjoner over til fastlandet. Skorpa mistet gradvis sin rolle som kirke- og administrasjonssenter.
Avfolkningen skjøt fart mot slutten av 1960-tallet, og før 1980 hadde øya ikke lenger fastboende.
Historien var der hele tiden
Skorpa bærer fortsatt spor etter de ulike periodene som formet Kvænangen: bosetning fra steinalderen, finsk/kvensk jordbruk, kirkeliv, handel, kommuneadministrasjon, krigens ødeleggelser, gjenoppbyggingen etter krigen, overgangen fra båter til veier og biler, og til slutt tapet av de offentlige funksjonene som hadde gjort øya til et sentrum i fjorden.
Historien er også uløselig knyttet til den større konflikten mellom Sverige/Finland og Danmark-Norge. I århundrer lå Kvænangen i et nordlig grenseland der stater konkurrerte om mennesker, skattlegging og territorium. Kalmarkrigen gjorde slutt på Sverige/Finlands krav på politisk kontroll over vestersjøfinnenes område ved kysten, mens grenseoppgjøret i 1751 endelig fastsatte grensen mellom de to rikene.
Finsktalende mennesker fortsatte å komme på 1700- og 1800-tallet, mens andre fortsatte å reise fram og tilbake over fjellene mellom Kvænangen og Sverige/Finland.
Spørsmålet om vestersjøfinnene og kvenene er derfor ikke en marginal språklig kuriositet.
Det går rett inn i det langt større spørsmålet om hvem som bodde i og brukte dette grenselandet, og hvem som var urfolk der før de moderne riksgrensene var endelig fastsatt.
Da folk i Kvænangen sa til Ivar Bjørklund i 1978:
«Her i fjorden finnes ingen historie.»
var historien der. Det som manglet, var anerkjennelsen av den som historie.
I generasjoner hadde historie i stor grad betydd norsk historie. Fjordens eldre finske og samiske fortid – forbindelsene over fjellene, vestersjøfinnene, kvenene, birkarlene og de flerspråklige samfunnene – passet dårlig inn i den norske nasjonale historiefortellingen.
I dag blir en langt bredere historie synlig – også en finsk og kvensk historie som altfor lenge befant seg i utkanten av historien som ble fortalt om Kvænangen.
