Svensken som kjempet i finskekrigen og for det finske språket i Norge

Fra Koljonvirta til 17. mai. Finskekrigens feltherre og Norges stattholder, Johan August Sandels, lever videre på Olvi-boksene – med etikettanekdoter som skåler i både myte og historie.

Johan August Sandels (31. august 1764 – 22. januar 1831) var svensken som skjøt seg inn blant heltene fra Finskekrigen, skrev navnet sitt inn i norsk forfatningshistorie – og «kommanderer» finske puber den dag i dag.

Feltherre

Som feltherre i krigen 1808–09 står han igjen som en av de mest markante svenske/finske offiserene: Han gjenerobret Kuopio, holdt linjen ved Toivola i månedsvis og slo en overlegen styrke ved Virta bro (Koljonvirta) 27. oktober 1808 – ofte omtalt som den siste svenske/finske seieren på finsk jord i den krigen. For innsatsen rykket han raskt i gradene: generalmajor i 1808, general i 1814 og feltmarskalk i 1824.

Etter Napoleonskrigene fortsatte karrieren på øverste nivå. Han var guvernør i Svensk Pommern 1812–1815, deltok i felttogene i Europa og fulgte den svenske nordarméen til Holstein og videre mot Nederlandene.

Svensk sattholder i Norge

I unionens første år ble Sandels en av Karl Johans betrodde; i oktober 1818 ble han utnevnt til stattholder i Norge. Han var kongens øverste representant i Christiania (Oslo) og samtidig øverstkommanderende for den norske hæren.

Stattholderen kom til et land i økonomisk krise og med en politisk orden i støpeskjeen. Innledningsvis markerte han svensk kongemakt tydelig, noe som skapte friksjon – særlig med finansminister Herman Wedel Jarlsberg, som mente Sandels opptrådte «som en skolemester».

Bildet endret seg likevel: På 1820-tallet opptrådte han oftere som brobygger mellom slottet i Stockholm og det unge norske statsapparatet. Han tillot også at nordmenn feiret 17. mai til tross for kongens misnøye – en liten, men symboltung åpning for nasjonal feiring.

Dessuten unnlot han sent i 1827 å rapportere en pipekonsert under unionsdagsforestillingen 4. november. Spenningen kulminerte; han ba straks om avskjed, som ble innvilget av kongen.

Det finske i norske skoler

I nord sammenfalt hans stattholderår med etableringen av et lærerseminar for «Nordland og Finmarken».

I 1821 besluttet Stortinget at avkastningen fra det gamle Seminarii lapponici-fondet skulle brukes til et seminarium i nord. Etter kongelig resolusjon 4. mai 1822 ble seminaret godkjent, og virksomheten startet på Trondenes (Harstad) 7. februar 1826. Valget falt på Trondenes – snarere enn Tromsø, som også ble diskutert – blant annet på grunn av biskop Mathias Bonsach Kroghs skepsis til byplassering og tilgjengelige lokaler ved prestegården.

Ideen bak seminaret var forut for sin tid: å utdanne lærere for allmueskolen som faktisk behersket språkene som ble snakket av befolkningen i nord.

Fra starten krevde man at en av lærerne skulle være «kyndig i det finske sprog», og fagkretsen omfattet norsk og finsk ved siden av religion, skriving, regning og pedagogikk.

I 1836 ble seminaret utvidet med flere lærere og opptak for 20 elever; samtidig ble det understreket at noen av elevene skulle kunne «det lappiske [samiske] sprog». I 1848 ble institusjonen flyttet til Tromsø, som senere ble tyngdepunktet for lærerutdanningen i regionen.

Denne institusjonen er derfor forløperen til Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, som ble etablert i 1968 og åpnet i 1972. Målet tidlig på 1800-tallet var å heve kompetansen i skolene for både finsk- og samisktalende barn gjennom lærere som kunne undervise på språk elevene faktisk forsto.

Slik faller Trondenes/Tromsø-seminaret rett inn i Sandels’ norske år: Vedtaket og oppbyggingen skjedde i hans tid som stattholder. Særlig biskop Krogh og presten Peder Vogelius Deinboll presset fram lærerutdanning i nord. I samtidens språkbruk talte man konsekvent om norsk, lappisk (samisk) og finsk – med tanke på å gjøre opplysning og skole mulig for flest mulig.

Den finske nasjonalhelten

Sandels’ ettermæle fikk også en mer folkelig side – i Finland. Gjennom Runebergs vers i Fänrik Ståls sägner ble han helten med kaldt mot, frokost under ild og et glimt i øyet.

Den figuren levde videre i finsk populærkultur: en rytterstatue, hotellnavn – og ikke minst ølmerket «Sandels» fra Olvi-bryggeriet i Iisalmi.

På boksene dukker det jevnlig opp små anekdoter som vrir myten en kvart omdreining: «Pokker, ølet ble varmt» etter at et krus hvilte på en kanonpipe; «De spiser samme brød, men heldigvis drikker de ikke samme øl»; og den tørre bemerkningen om at vinteren i det minste gir kald øl.

Mytene er lekne, men peker mot noe reelt: En krigsleder med ro i stormen og sans for bordets gleder – en helt som i finsk språk og kultur har fått en tydelig, folkelig klang.

Tredimensjonal tilbakeblikk

Det gjør også tilbakeblikket på stattholderen i Christiania mer tredimensjonalt. Sandels var lojal mot den svenske kronen, men han forsto at norsk politisk selvrespekt ikke lot seg administrere bort.

Da han åpnet for 17.-mai-feiring, var det neppe for å utfordre Stockholm – snarere fordi han leste rommet for forsoning og normalitet i et samfunn som trengte det.

Da seminaret i nord ble virkelighet på hans vakt, handlet det tilsvarende om å gi staten virkemidler til å utdanne lærere som kunne nå fram til barn på finsk og på samisk – et praktisk, opplysende svar på store avstander, språklig mangfold og magre skolekasser.

Svensk krigshelt, norsk embetsmann – og finsk ikon

Til slutt står tre tydelige linjer igjen. Den første går fra Savolax og Virta bro til den svenske/finske hærens øverste sirkler: Sandels var en profesjonell soldat som leverte når det gjaldt.

Den andre går fra stattholderboligen i Christiania via stortingsvedtak og bispememoer til en kald februardag i 1826 på Trondenes: En institusjon ble åpnet for å styrke skolen – på norsk, finsk og samisk – der folk bodde.

Den tredje er den fornøyelige: Et finsk ølmerke som fortsatt gjør ham til en «kommanderende» gjest på puber, i stuer og på hytter. Myte og makt, frokost og slagmark, rådssal og skolebenk – og alltid med et snev av finsk språk og kultur i margen.

Det er ikke den minste av grunnene til at Johan August Sandels fortsatt oppleves som en levende figur: svensk krigshelt, norsk embetsmann – og finsk ikon.

Hölkyn kölkyn! Máistte! Mõõn mainsted suin! Cheers! Skål for Sandels!

Originaltekst fra fennoskandia.org/sandels/