Sametingets rolle skal være rådgivende og faglig – ikke utøvende

Forslaget til ny kulturmiljølov gir Sametinget myndighet på linje med statlige organer. Dette bryter med folkeretten, som kun gir rådgivende rolle. Sametinget får vedtaks- og definisjonsmakt over kulturminner som også berører kvenske/finske og norske eiere. Resultatet blir skjev maktbalanse, svekket rettssikkerhet og økt risiko for konflikter.

Forslaget til ny kulturmiljølov gir Sametinget forsterket beslutningsmakt på linje med en statlig myndighet. Dette går utover den rådgivende rollen i folkeretten. Det er en folkerettsstridig utvidelse av makten over alle innbyggere.

Sametinget er først og fremst et rådgivende og representativt organ, ikke en lovgivende eller utøvende myndighet. Det ble opprettet gjennom Sameloven av 1987 (i kraft fra 1989). Hovedrollen er å representere samene i Norge og å bli rådført av regjeringen og Stortinget i saker som kan berøre samiske interesser.

Sametinget skal ikke vedta lover eller forskrifter.

Det forvalter imidlertid statlige midler til samisk kultur, språk og samfunnsutvikling, og kan fatte bindende vedtak internt (tilskudd, programmer, kulturtiltak osv.).

Sametinget skal ikke ha makt til å bøtelegge eller straffe. Det er ikke en domstol og har ingen politi- eller rettsmyndighet. Ved konflikter om kulturminner, arealbruk eller lignende kan Sametinget gi uttalelser eller kreve konsultasjon, men tvangsmidler og straff hører hjemme hos statlige myndigheter (domstoler, politi, kulturminneforvaltning, kommuner osv.).

Problemet i forslaget til kulturmiljølov (§ 17–29)

Vi har sett på § 17–29 i forslaget til ny kulturmiljøloven. Her gis Sametinget roller som går langt utover det som normalt gjelder for et rådgivende organ.

§ 17

Slår fast at Sametinget har samme myndighet som Riksantikvaren når det gjelder samiske kulturminner. Dette løfter Sametinget fra å være rådgiver til å få direkte administrativ myndighet i statlig lovverk – noe Sameloven ikke forutsetter.

§ 18–19

Sametinget får vedtaksmyndighet i enkeltsaker om samiske kulturminner (f.eks. om noe er automatisk fredet eller ikke). Dette er kontroversielt fordi de går fra rådgivende til utøvende makt – normalt forbeholdt statlige organer underlagt departementalt ansvar.

§ 20–21

Gjelder utgraving, bruk og endring av kulturminner. Her har Sametinget siste ord i saker om samiske kulturminner. De kan i praksis godkjenne eller stoppe prosjekter – noe som tilsvarer suveren myndighet.

§ 28–29

Omhandler straff og sanksjoner. Selv om Sametinget ikke kan ilegge bøter, er det gjort til forvaltningsmyndighet i saker der brudd kan føre til straff. Dermed får de en rolle i prosesser som leder til straff – langt utover «råd».

Dette er uakseptabelt, spesielt når de rammer private norske og kvenske/finske eiere.

Sametinget med myndighet over de som ikke er samer

Når loven gir Sametinget myndighet til å fatte bindende vedtak om samiske kulturminner, berører dette både kvenske/finske, samiske, norske og andre grunneiere og eiere av objekter. Dette er problematisk av ni grunner:

1. Definisjonsmakt. Sametinget har makt til å definere kulturminner som samiske uten at de nødvendigvis er samisk.
2. Verne–doping. Det blir gunstig å kategorisere kulturminner som samiske fordi man er blitt gitt en 1917-1650=267 års fortrinn vis á vis all annen etniske kulturminner.
3. Rettssikkerhet og nøytralitet. Private har krav på at vedtak fattes av en nøytral statlig myndighet underlagt ministeransvar. At et representativt organ for én interessegruppe får avgjøre saker, svekker både inntrykket og realiteten av upartiskhet.
4. Forutsigbarhet i eiendomsretten. Når samme organ både er talerør for én gruppe og beslutningstaker i enkeltsaker, skapes usikkerhet om regler, tidsfrister og kriterier – og risiko for vilkårlige utfall.
5. Lik behandling. Når ett folks parlament får offentligrettslig myndighet over andres eiendom, oppstår risiko for ulik behandling. Ikke-samiske eiere kan måtte forholde seg til standarder satt av et organ som ikke representerer dem.
6. Interessekonflikt. Kulturminneavgjørelser handler ofte om avveiing mellom vern og bruk. Når et partsorgan med et særskilt mandat får makt til å avgjøre, øker risikoen for skjevhet i vurderingene.
7. Klage, rettsmidler og erstatning. Private har rett til begrunnede vedtak, uavhengig klageinstans og erstatning ved tap. Hvis førsteinstans ikke er en statlig myndighet, blir klageveier uklare og ansvaret svekket.
8. Skjev maktbalanse. De aller fleste private eiere risikerer å stå overfor en motpart med betydelige økonomiske midler i tillegg til prosessuell makt.
9. Gapestokk. Private eiere som havner i uenighet med samiske interesser vil oppleve utilbørlig press fra media som NRK Sápmi og narsissistiske aktivister på nett.

Hva må endres

• Førsteinstans-vedtak må tilbakeføres til en nøytral statlig myndighet
• Bygg inn:
  (a) faste saksfrister
  (b) klare kriterier for «automatisk fredning» og tillatelser
  (c) fulle partsrettigheter
  (d) uavhengig klageorgan
  (e) rett til kompensasjon der byrden blir urimelig

Dette vil styrke legitimiteten, som er avgjørende for langsiktig forvaltning.

Når vedtak også binder norske og kvenske/finske eiere, må Sametingets rolle være rådgivende og faglig – ikke utøvende. Alt annet svekker upartiskhet, likebehandling og eiendomsrett, og vil skape konflikter og rettssaker loven burde forhindre.