Det store sviket mot Mikael Agricola i Norge
Finsk språkhistorie i Norge i 500 år
Vi skriver 8. april. For de finsktalende kvenene er dagen i morgen assosiert med Mikael Agricola. Etter han standardiserte det finske skriftspråket midt på 1500-tallet med en ABC og Det nye testamentet ble det en velsignelse for det finske språket. Også i Norge, og spesielt i Nord-Norge samt skogfinske områder mellom Norge og Sverige, fikk det betydning. I dag skal vi se på prosessene mot dette språket i de siste 200 år. For å ha en fremtid må vi ha en historie. I morgen 9. april på det finske språket dag ser vi fremover.
Mikael Agricola var en lærd og sta reformator med sterk tro på at folk skulle få lese på sitt eget språk. Han studerte i Wittenberg og tok med seg ideene hjem. Arbeidet hans var krevende og lite verdsatt i samtiden, men han ga seg ikke. Med tålmodighet og vilje la han grunnlaget for et finsk skriftspråk der det nesten ikke fantes fra før.
Av Rune Bjerkli
Det store sviket mot Mikael Agricola i Norge
Finsk språkhistorie i Norge i 500 år
Folk som kan lese og skrive er grunnlaget for samfunnet
De nordiske landene er velstående og velfungerende land. En av hovedgrunnene er at folk – allmuen – tidlig lærte seg å lese og skrive. Reformasjonen som Martin Luther satte i gang, hadde resultert i folkets mulighet til å lese Bibelen med egne øyer. Dette ble gjort mulig ved å oversette den latinske bibelen til det språket folk brukte. Mange i Norge, Sverige, Karelen og Finland snakket finsk. Fremdeles rangerer de nordiske landene høyt på lesegleden blant verdens folk.
500 år – nå på vei bort
Vi kan i dag se tilbake på en 500 år sammenhengende historie. Det finske språket i Norge, som en gang var et viktig språk og ryggrad i samfunnet i de nordligste og andre fylker, er i ferd med å bli radert ut av politikerne, byråkratiet, velvillige kvener og fagpersoner som rekrutteres med atskillige norske oljemillioner.
Nullsumsspill
Dette er ikke en naturlig språkdød eller en uunngåelig konsekvens av modernisering. Det er resultatet av en villet og målrettet politikk, et kynisk minoritetspolitisk nullsumsspill, og systematiske angrep fra krefter som mener de har alt å vinne på at det finske språket forsvinner.
Vi har sett hvordan våre rettigheter er blitt ofret på det samiske politiske alteret, og hvordan norske myndigheter har latt det skje med åpne øyne, ofte under dekke av «forsoning» eller «revitalisering». Dette dokumentet er basert på knallharde fakta, avslørende statistikk og den pinlige behandlingen av å bli usynliggjort og definert ut av vår egen virkelighet.
Fra anerkjennelse til tvangssamifisering (1716–1872)
Helt siden begynnelsen av 1700-tallet var det skriftlige finske språket en anerkjent og naturlig del av den nordnorske hverdagen. Thomas von Westen dro med seg finske bibler til sjøfinner, kvener og samer. Skoltene tilhørte da allerede den ortodokse kirken. Prestene forstod at for å nå folket med det kristne budskapet, måtte man bruke det språket folk faktisk brukte.
Den finske bibelen som var oversatt allerede i 1642 og andre religiøse tekster på finsk ble brukt i misjonsarbeid og i kirken. De norske og samiske biblene ble ikke oversatt før 200 år senere.
Men i 1851 snudde vinden. Stortinget vedtok den første planen for å lære finnene norsk, og dermed var den offisielle fornorskningspolitikken født.
Det som sjelden nevnes i historiebøkene, er at denne politikken også inneholdt en dypere, mer lumsk strategi: Samifisering. Allerede i 1872 ser vi dette gjennom Kirkedepartementets instrukser. Dette var ikke bare et verktøy for å fremme norsk, men et direkte angrep på finsk identitet. Prester fikk beskjed om at dersom en finsktalende konfirmant ikke forstod norsk, skulle man først tvinge dem til å bruke samisk. Bare som en absolutt siste utvei, hvis ingenting annet nyttet, ble finsk tillatt.
Skriv av 16. september 1872 fra Kirkedepartementet om gudstjenestene i språkblandingsdistriktene. (Sitert etter Dahl 1957: 187 – 189.)
Alminnelige bestemmelser:
- Katekisasjon, konfirmantundervisning, konfirmasjon, skriftemål, brudeinnvielse, møders innledning med lesning av gudsordet, messe og salmesang forrettes
a) for norske og for de samer og kvener som forstår norsk, på norsk;
b) for samer som ikke forstår norsk og for de kvener som forstår samisk, på samisk;
c) for kvener som hverken forstår norsk eller samisk, på kvensk, etter omstendighetene med eller uten tolk. - For øvrig brukes ved den anordnede gudstjeneste, når ikke for enkelt sted anderledes er bestemt, bare norsk eller samisk.
- Under samme gudstjeneste bør, så vidt mulig, bare ett språk brukes.
- Ved konfirmantundervisning deles de unge som bare forstår ett språk, etter sitt språk i avdelinger som undervises hver for seg.
- I de blandede menigheter der det i noe større tall finnes samer som ikke i tilstrekkelig grad forstår norsk eller kvener som hverken forstår norsk eller samisk, mens norsk for øvrig er det almindelige språk i menigheten, bør sognepresten ta seg av slike samers og kveners åndelige trang ved bibellesninger og andre religiøse foredrag; i mangel av språkkyndighet fikk presten bruke tolk.
(NB! Her har man brukt ordet kvensk i stedet for finsk)
Dette var et planlagt angrep på den kvenske/finske identitet. Ved å tvinge kvener inn i samiskspråklige kirkehandlinger, tvang man oss til å adoptere en samisk språkdrakt for å oppnå grunnleggende sosiale rettigheter som konfirmasjon og ekteskap. (Dette kan i dag sammenlignes med å ikke ha personnummer).
Den finske fare
Hvorfor ble dette gjort? Fordi myndighetene i Oslo og Stockholm fryktet «den finske fare». Ved å tvinge kvener over i en samisk identitet, svekket man båndene til Finland. Vi ble brikker i et storpolitisk spill hvor vårt finske morsmål ble brukt som innsats. Denne politikken skapte et kunstig hierarki hvor det finske ble plassert nederst, og la grunnlaget for en splittelse mellom minoritetene som har hjemsøkt Nord-Norge i generasjoner.
Flere viktige internasjonale kontekster
I 700 år var Sverige og Finland et felles rike. Frem til den finske krigen 1808-09 da Sverige måtte gi Finland til Russland. Som en kompensasjon for å ha valgt den vinnende side av Napoleonskrigene fikk Sverige Norge fra en av de beseirede, Danmark. Den svensk-norske unionen varte mellom 1814 og 1905. Svenskene kontrollerte utenrikspolitikken til Norge/Sverige i denne perioden.
I Sverige begynte man også en svenskifisering av sine finsktalende landsmenn i nord i den andre halvdelen av 1800-tallet. Den direkte årsaken var frykten for den finskbaserte religionsbevegelsen som Lars Levi Læstadius dannet rundt 1845. Bevegelsen spredte seg raskt i alle finsktalende miljøer på Nordkalotten og USA. Det sies at læstadianerne var sentralt i Kautokeino-opprøret i 1852 i Norge da flere av øvrigheten ble drept. En av forbryterne oversatte den finske bibelen til samisk i fengsel.
I 1863 besluttet den russiske tsar at det finske språket skulle brukes i alle deler av samfunnet i Finland. Frem til da hadde svensk språk vært administrasjonsspråket i Finland. Det tok mer enn 20 år før det finske språket ble dominerende på alle felt i Finland.
Rundt år 1863 og etter dette blir finsk språk motarbeidet i Norge og Sverige, mens det i Finland ble fremmet.
Da Finland i 1917 fikk sin uavhengighet fra Russland fortsatte frykten for det finske i Norge. I mellomkrigstiden var man redd for at Finnland ønsket Finnmark i sin republikk.
NRK opprettet sitt første distriktskontor i Vadsø i 1934 for å gi alle finsktalende et tilbud på norsk. Et mottrekk mot den lokale kulturen i store deler av Finnmark svøpt i norsk godhet.
Under andre verdenskrig kom Finland, som så ofte før, mellom barken og veden. De valgte å alliere seg med Hitler-Tyskland da Sovjet startet vinterkrigen i 1939.
Etterkrigstidens mørke: Da minoritetspolitikken fikk én farge
Da krigens støv la seg i 1945, var det et berettiget håp om en ny vår for landets minoriteter. Men vi lærte raskt at «menneskerettigheter» og «kulturelt vern» ikke var ment for oss.
NRK opprettet faste sendinger for samene på samisk i 1946, i sterk kontrast til radiosendingene på norsk for de finsktalende i 1934.
I 1947 sendte myndighetene ut klare signaler til skoledirektøren i Finnmark. Etter krigen sto minnene om hvordan minoriteter var blitt behandlet i Europa fortsatt sterkt. I Norge ønsket man derfor å forbedre opplæringen i samisk.
I 1947 mottok skoledirektør Årseth i Finnmark et skriv fra departementet. Han ble bedt om å uttale seg om samiske skolespørsmål. Likevel brukte han den eldre betegnelsen «Tiltak i språkblandingsdistriktene», og minnet samtidig om at det også finnes en finsk minoritet i Finnmark.
Han skrev:
«Etter hva jeg har forstått skal et ikke lengre tas hensyn til, … den finske kulturminoriteten …»
Dette tyder på at han formidlet et signal han hadde fått – og som han kanskje ikke var helt enig i.
Fremgangsmåten var og er ikke uvanlig. Noen «har snakket sammen» om hva man ønsker, og dette sendes videre som et signal til dem som skal gi faglige vurderinger. Når politikere på forhånd har «snakket sammen», blir også vurderingene fra administrasjonen ofte i tråd med dette ønsket.
Samordningsnemda, som sendte forespørselen til skoledirektørene, hadde kun samisk på agendaen. Tiltak for den finske minoriteten var ikke inkludert.
Hvem som tok denne beslutningen, vet vi foreløpig ikke. Det kan være noe framtidig forskning vil gi svar på.
Dette skillet ble institusjonalisert med brutal presisjon. Mens samiske miljøer fikk tildelt øremerkede ressurser, samiske radiosendinger, og ikke minst en egen samisk folkehøyskole i 1949, ble kvenenes behov bevisst oversett.
Mangelen på en egen utdanningsinstitusjon eller en folkehøyskole ble den enkeltfaktoren som i størst grad bidro til å knekke ryggen på en kvensk/finsk kultur. Uten en arena for å forme en egen intellektuell og språklig elite, ble kvenene stående forsvarsløse.
Da man på 1980-tallet endelig forsøkte å stable et universitetstilbud på beina, var den nasjonale kompetansebasen så radert ut at lærere måtte hentes fra Finland. Statens politikk hadde fungert: Vi var blitt fremmede for vårt eget akademiske språk.
Juridisk degradering til «utvandrere» i 1962
På denne tiden var det ikke mulig å få gjennom rett til finskopplæring, selv om det ble arbeidet for det. Årsakene finner vi trolig i St. meld. nr. 21 (1962–63), som hadde flere vedlegg. Et vedlegg var et foredrag av høyesterettsjustitiarius Terje Wold med tittelen:
«Minoritets- og menneskerettighetsspørsmålets folkerettslige stilling».
Terje Wold var ingen hvem som helst. Fra venstre ses Hans Strandrud (1903-1971), kvartermester i Marinen flyvåpen, deretter justisminister Terje Wold (1899-1972) og handelsminister Anders Frihagen. Bildet er tatt i 1943 i hagen til Chester House i Richmond, London. Terje Wold voks opp i Lyngen og jobbet både som advokat og dommer i Øst-Finnmark før krigen. Han var også ordfører i Vadsø rundt 1930. Wold var som medlem av Nygaardsvold-regjeringen den første som var i Finnmark etter nedbrenning og evakueringen i november 1944. I 1945 ble han valgt inn på Stortinget fra Finnmark. I 1959 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.
I dette foredraget gjennomgår Wold grunnlaget for norsk same- og kvenpolitikk. Han skriver:
«Som allerede nevnt vil jeg tro at samene i Norge utgjør en folkerettslig minoritet. Dette er imidlertid ikke tilfellet med den del av befolkninga i Finnmark som er av finsk herkomst.
De har nok -særlig de eldre- fremdeles sitt eget språk og i høy grad sin særpregede kultur. De er en meget verdifull del av den norske befolkning og har i høy grad vært med på å bygge og dyrke landsdelen.
Men finnene har selv valgt å forlate Finland og bli norske. De står derfor i samme stilling som andre utvandrere – således f. eks. alle norske som har utvandret til USA. De utgjør ingen nasjonal minoritet i folkerettslig mening og har heller ikke noe folkerettslig krav på særrettigheter som minoritetsgruppe.
Deres rett går ikke lenger enn til full likestilling med andre norske borgere – de er norske borgere og ønsker å være det».
Dette viser hvordan kvenenes status i Norge hadde endret seg gjennom 1900-tallet. Før ble de sett på som folk med behov det skulle tas hensyn til. I 1962 var situasjonen en annen: Kvenene ble forstått som en gruppe som «selv har valgt å forlate Finland».
Et annet viktig poeng i Wolds tekst er formuleringen «fremdeles sitt eget språk». Den antyder en forventning om at finsk på sikt ville forsvinne.
Ved å sidestille kvenene med emigranter til Amerika, ga staten det samiske miljøet grønt lys til å monopolisere alle minoritetspolitiske tiltak og midler i nord. Vi ble gjort rettsløse i våre egne kjerneområder. Denne definisjonsmakten har siden blitt brukt kynisk av det samiske politiske apparatet for å sikre at ingen ressurser tilfaller det finske språkmiljøet.
1984 og utover: Da reinbukken ble satt til å passe reinlavsekken
I en høring om å innføre finsk språk i skoleverket i 1984 uttalte samisk lærerlag seg i høringsrunden. Samisk lærerlag var bekymret for at finskopplæring kunne ødelegge for samiskopplæringen, og sa til slutt: «Samenes rett til skole og undervisning bør sikres på en annen måte enn innvandrernes».
Et av de beste eksemplene på de systematiske angrepene mot finsk skjedde i 1986. Under dekke av desentralisering ble ansvaret for de såkalte språkblandingsdistriktene overført til Sametinget og samiske skolekonsulenter. Dette betydde i praksis at de som hadde en direkte politisk interesse av å styrke samisk på bekostning av andre, nå satt med den totale definisjonsmakten over kvenskfinske barns hverdag.
Resultatet har vært en institusjonalisert undertrykkelse. Samiske skolemiljøer har systematisk mobilisert for å hindre at finskopplæring ble etablert eller opprettholdt. Vi har sett hvordan samiske skoleinspektører har motarbeidet finske lærere og hvordan læreplaner har blitt utformet for å usynliggjøre finsk historie.
Det ultimate nullsumsspillet
Det samiske miljøet har brukt sin politiske makt til å kvele naboens språk for å sikre sin egen dominans. Hver gang en finskgruppe skulle startes, ble den møtt med byråkratiske hindre fra et apparat som så på finsk som en trussel mot samisk makt.
Dette er selve definisjonen på et kynisk nullsumspill: Hver krone, hver lærerstilling og hver undervisningstime som ble brukt på å styrke det samiske hegemoniet, ble hentet direkte fra den potten som også skulle ha beskyttet og utviklet vårt språk.
Samiske skolemiljøer har i denne perioden ikke bare vært konkurrenter, men aktive motstandskrefter som har motarbeidet etablering av finskopplæring der de har hatt makt til det.
At det politiske miljøet i Norge ikke skjønner at de som blir gitt makt også kan utøve makt som går utover andre er ikke uventet. Man har for stor tillit til det. Samene har radert ut skoltenes språk og kultur i tillegg til det finske språket i Norge. Skoltenes språk og kultur har en betydelig større styrke i Finland.
Sametingspresidenten motarbeider finsk språk
Etter et forsøk med finsk undervisning på skolen på 1990-tallet var avsluttet, ble det skrevet rapport og gjennomført evaluering. Konklusjonen var tydelig: forsøket hadde vært vellykket. Antall elever økte fra 51 til 250 i løpet av perioden.
Vi forventet derfor at ordningen skulle bli gjort permanent og gjelde for alle.
Men da saken kom til behandling i Stortinget, reiste Sametingsrådet og sametingspresident Magga til Oslo for å protestere. De var imot innføring av finsk i skolen, fordi de mente det ville svekke samiskopplæringen.
Samtidig startet departementet en opprydding i tiltakene i språkblandingsdistriktene. Resultatet var at finsk gradvis ble skjøvet ut av ordningene.
Kirke- og undervisningskomiteen på Stortinget tok likevel ikke hensyn til protestene. De innstilte på at det skulle åpnes for finsk som andrespråk for kvensk-finske elever i Troms og Finnmark.
Da gikk Magga ut i media og advarte mot dette. I et intervju i Nordlys 1. november 1995, med overskriften:
«FINSK ØDELEGGER FOR SAMISK»
forklarte han sitt syn. Han uttalte at:
«Den finske minoriteten holder på med å undergrave samenes status som urfolk»
og viste samtidig til at finsk allerede har gode vilkår i Finland.
Maggas anti-finske uttalelser fikk store konsekvenser
I årene som fulgte påvirket de utviklingen av finskfaget negativt.
I departementene og deler av skolemiljøet spredte det seg en oppfatning av at det å arbeide for finskopplæring var det samme som:
- «å ødelegge for samene»
- «å krige med samene»
Dette skapte en vanskelig situasjon. Kvenene ble i praksis fremstilt som et problem bare ved å eksistere.
Det kom også kommentarer som:
«Kan dere ikke bare være samer dere også, og slutte å krige.»
Dette var selvsagt ikke et alternativ. Skal kvensk-finsk kultur overleve, må det finnes skoler og barnehager. Det gjør det i liten grad i dag.
At det finnes nordmenn med nasjonalistiske og til dels rasistiske holdninger mot minoritetsspråk, er kjent. Det er i seg selv ikke overraskende.
Det som derimot vakte oppsikt, var at ledende samiske politikere – som selv representerer en minoritet – aktivt motarbeidet at andre minoriteter skulle få rett til opplæring på eget språk.
Det var denne holdningen, og det mange oppfattet som arroganse, som førte til reaksjoner. Saken fra et lukket møte ble også lekket.
Jon Lilletun (1945 – 2006) Norges kunnskapsminister (1997–2000), Medlem av Stortinget (1989–2005) (KRF)
Jon Lilletun (KrF) var leder av Kirke- og undervisningskomiteen i 1995, da komiteen avviste protestene fra Sametingsrådet og Magga.
Noen år senere, da Bjørnar Seppola møtte ham igjen, var han blitt kirke- og undervisningsminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering.
Han fortalte da om møtet med Sametingsrådet. Samtidig kom han med en advarsel:
Det foregikk et «muldvarparbeid» bak kulissene – et arbeid som kunne undergrave saken uten at det var synlig.
Han oppfordret oss til å være oppmerksomme på dette videre.
Avslutningsvis ønsket han oss lykke til i arbeidet for finsk språk og kvensk kultur.
Den statistiske sannheten: En varslet katastrofe
Tallene er det mest brutale beviset på sviket. De lyver ikke. Skoleåret 2002/2003 var en spire til håp. Da tok over 1000 elever finsk i skolen. Men dette ble startskuddet for en ny, aggressiv fase i motstanden fra samiske interesser.
Siden den gang har vi sett en lineær og knusende tilbakegang. I gjennomsnitt har vi mistet 34 elever hvert eneste år de siste 21 årene. Samtidig ser vi at antallet samiske elever har økt med nesten nøyaktig samme antall, ca. 36 per år i snitt. Denne symmetrien er ikke tilfeldig. Det er en direkte, politisk styrt overføring av elever og kulturell kapital fra det finske feltet til det samiske.
Når vi ser på tallene fra de siste 21 årene, ser vi ikke en tilfeldig nedgang, men en villet katastrofe. Tallene er uomtvistelige bevis på suksessen til myndighetenes og det samiske miljøets strategi. I Stortingsmeldingen 2020/21 finner man ingen analyse av hvordan det har gått med satsingen på språket. Statistikkene blir knapt nok nevnt. Man skryter av hver krone som har gått til kvenske språksenter og NRK kvensk.
Dette i kontrast til Stortingsmeldingen i 2000. Da listet man behørig opp tallene på elever som valgte finsk undervisning, kommune for kommune!
Myndighetenes systematiske «kjør» mot det finske språket har lykkes over all forventning. Mens de kvenskfinske språkmiljøene dør ut, sitter staten og ser på med «nøytralitet», men medvirker i virkeligheten aktiv til språktap i Norge.
Det politiske ansvaret har statssekretærene for kvener/norskfinner, samer og andre nasjonale minoriteter i Kommunal- og distriktsdepartementet. Siden 1990-tallet har denne personen ALLTID vært samisk politiker.
Sviket fra de kvenske aktivistene: Identitetslek med det kvenske språkets luftslott
Det kanskje mest bemerkelsesverdige kapittelet i denne fortellingen er fremveksten av en form for kvensk identitetsaktivisme som har oppstått i ruinene av kultur på finsk språk i Norge. Vi ser i dag krefter som, paradoksalt nok under kvensk flagg, aktivt jobber mot vårt opprinnelige og levende språk: Finsk.
Ved revisjonen av skoleloven i 2017 så vi dette sviket. Disse aktivistene kjempet side om side med krefter som ville fjerne finsk som alternativ i skolen, til fordel for et særskilt, konstruert «kvensk» språk. Ved å kutte båndene til det finske språket, kutter vi også livslinjen til vår egen historie og til en levende verdenslitteratur og kultur i øst.
Det finnes ingen eksempler på at man har lykkes med å revitalisere et «kvensk» språkprosjekt samtidig som man aktivt kveler det eksisterende finske språkmiljøet. Disse aktivistene løper myndighetenes og samiske lederes ærend. Norske kveners forbund er et statsstøttet kollektiv fanget i et Stockholm-syndrom.
De gjør jobben med å radere ut vår 500 år gamle språkarv enklere for de som vil fjerne finsk, ved å erstatte et fungerende språk med en språklig blindvei som mangler både elever, lærere, og nødvendig praktisk nytteverdi.
2020-tallet: Nye byråkratisk fornorskningsgrep
I 2020 kom et nytt angrep mot det finske språket fra Kommunal- og distriktsdepartementet. Uten å gjennomføre en eneste reell analyse av de katastrofale tallene fra skoleverket, valgte norske myndigheter å stryke finsk fra listen over offisielle minoritetsspråk i Norge.
Begrunnelsen som Marit Aaberg og Cecilie Haare la frem var: Finnish, understood as one of the official languages in Finland, is not covered by the Charter in Norway and should be removed from the list.
Dette er en særegen norsk tolkning av charteret. Mange land har majoritetsspråket i et annet land som en av sine minoritetsspråk. Danmark har tysk som minoritetsspråk blant annet. Sverige har finsk.
Denne handlingen ble gjennomført på bakgrunn av at vi hadde gjort oppmerksom på at finsk var oppført som minoritetsspråk i Norge i Europarådets oversikt og at dette var korrekt behandling av språket.
Aaberg og Haare skrev derimot at vi (eller andre?) ønsket finsk språk fjernet: We’ve been made aware, from interested parties in Norway, that the information on this page is not correct, and we kindly ask the secretariat of the Council to update the information.
Da hadde altså finsk språk ved en «feil» stått oppført som kvenenes minoritetsspråk i minst 15 år. I minst tre omganger har norske myndigheter avgitt rapporter til Europarådet om statusen til finsk språk i Norge. I brevs form skriver byråkratene finsk språk bort fra minoritetsspråk-pakten uten å referere til hvem som har tatt beslutningen.
Her jobber altså mange i offentlig forvaltning for minoritetenes ve og vel. Men så legger de ord i munnen på folket, og manipulerer kvenene til å tvile på seg selv og sin egen virkelighet.
I språkloven av 2022 står det nå at samiske språk skal være likestilt med norsk, mens kvenene og alle andre nasjonale minoriteter skal ha et språk som kun skal brukes på museum, skilt og som språklige uttrykk. Finsk er radert helt ut, de er ikke engang nevnt som nordisk språk, fordi man har sørget for en egen paragraf for skandinaviske språk. Dette samtidig med at Norge er forpliktet å tilby finske språktilbud til finske statsborgere som følge av nordisk språktraktat.
Dette markerer fullføringen av den prosessen som startet i 1872. Man har nå offisielt redusert kvener til vanlige «utvandrere», akkurat slik høyesterettsjustitiarius Terje Wold kynisk argumenterte for i 1962. Ved å frata oss statusen som nasjonal minoritet med et levende språk, tar staten fra oss det juridiske vernet vi har krav på.
Man lovfester et «unikt» språk (kvensk) for å støtte det, samtidig som man hindrer lovhjemmel for støtte et levende språk (finsk). Dette er selve definisjonen på et folkerettsbrudd.
Det er en historieforfalskning designet for å gi samiske interesser totalt monopol på minoritetspolitikken i nord.
Sannhets- og forsoningskommisjonen som besto av samiske kommisjonsmedlemmer nevnte ikke finsk språk med et eneste tiltak, på tross av at kvenene faktisk velger finsk språk. At kvenene velger finsk foran kvensk på skolen betraktet kommisjonsmedlemmer som Bjørklund og Zachariassen som konspirasjonsteorier.
Nå er det ikke en gang anledning til å fronte finsk språk
Kulturdirektoratet har, etter føringer fra Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD), fjernet støtten til organisasjoner som både utfordrer samiske narrativer og arbeider for å løfte frem finsk språk.
Tiltak for å støtte finsk språk er tatt helt vekk.
Tilbakeholdt støtte og utestengelse
Høsten 2023 begynte Kulturdirektoratet – ved Gro Wærstad, Guri Langmyr Iochev, Sissel Eun Kyung Aune og Torbjørn Urfjell – å holde tilbake allerede innvilget støtte til Kvensk Finsk Riksforbund (KFR). KFR måtte selv finansiere driften i store deler av året.
Omtrent samtidig ble KFR nektet å delta på et seminar knyttet til Sannhets- og forsoningskommisjonen – et arbeid som direkte berører deres fagfelt.
Samtidig fikk de beskjed om å holde seg til «kvenske saker og ikke samiske saker». I praksis betyr dette at organisasjonen ikke skal kunne påpeke det de oppfatter som folkerettsbrudd eller føre kritikk mot etablerte strukturer. Hva er da hensiktenm med å drive interessearbeid. Slik det er nå får kvenene kun støtte hvis de er enige med statens politikk.
Kulturdirektoratet er ute av stand til å innse at KFR fortrinnsvis var et forbund som var en interesseorganisasjon for kvener/finner, ikke en organisasjon som skulle utøve kvensk kulturarbeid etter direktoratets og departementets forgodtbefinnende.
Her behandler de også søknader om utøvelse av kvensk kultur. Men når tittelen er på finsk ber de om at det bør være på norsk. Hvilken kompetanse har de da på det kvenske/finske feltet?
Gradvis nedbygging av virksomheten
For 2024 ble støtten halvert til et nivå som knapt dekket drift av medlemsregister. Det var ikke rom for reelt interessearbeid.
Samtidig ble det stilt uforholdsmessige krav: KFR, med noen hundre medlemmer, ble pålagt systemer og kontrollregimer tilpasset organisasjoner med titusener av medlemmer. Dette innebar i praksis dobbel kontroll av en svært liten organisasjon.
På det meste mottok KFR litt over 600.000 kroner i støtte, uten mulighet til å ansette noen i full stilling. Samtidig forvalter byråkratiet selv betydelige midler, uten tilsvarende kontrollnivå.
Kontrasten er tydelig: Små minoritetsorganisasjoner møter detaljerte krav og skjønnsbasert håndheving, mens andre aktører får langt større handlingsrom.
Ulik praksis i regelverket
Et av kravene var at medlemmer (inkludert tidligere generasjoner) må ha bodd i Norge fra før 1950. En ting er hvordan dette kan håndheves. En annen er forskjellsbehandlingen. En same bosatt i Sverige kan stemme ved det norske sametingsvalget det året hen flytter til Norge.
Regelverket sier at organisasjoner som i hovedsak er religiøse, ikke skal motta driftsstøtte. Likevel mottar Det mosaiske trossamfunn betydelige midler fra samme ordning.
For 2025 ble støtten til KFR fjernet helt. Organisasjonen fikk ikke engang midler til å revidere regnskapet for 2024.
Avgjørelser tatt uten kontradiksjon
KFR fikk først langt ut i 2024 vite hva som lå til grunn for beslutningene fra høsten 2023.
Gjennom innsyn ble det avdekket at det hadde vært dialog mellom Kulturdirektoratet og personer i Skibotn kvenforening, der det blant annet ble fremsatt påstander om medlemsjuks og mulig politianmeldelse av KFR.
KFR ble ikke informert om dette, og fikk heller ikke anledning til å svare før beslutninger ble tatt.
Innsyn ble først nektet med henvisning til at opplysningene var «unntatt offentlighet», men ble senere gitt etter at KFR påpekte at saken gjaldt dem selv.
Skjønn over struktur
KFR viste til at Skibotn kvenforening formelt fortsatt var en del av forbundet, da det ikke var fattet gyldige vedtak om utmelding på deres årsmøte.
Dette ble avvist av Kulturdirektoratet, som viste til sitt skjønn. Samtidig ble det hevdet at KFR ikke representerer «kvener», men «norskfinner».
Formelt skal dette ikke ha betydning – men i praksis fremstår det som en faktor i vurderingene. Staten støtter kun «kvenske» tiltak.
Det er altså ikke anledning i steinrike Norge og arbeide for det finske språket og kulturen på dette språket.
Skal finske soldater også tilpasse seg kvensk språk i NATO-samarbeidet? Det blir sannsynligvis budsjettert flere millioner kroner i kvensk kursing av finske soldater. Kvenske språkmedarbeidere er jo avhengige av gode prosjekter.
Et bredere mønster
KFRs klage på vedtaket i Kulturdirektoratet til KDD ble avvist med begrunnelsen:
KFR motarbeider andre minoriteter og urfolk.
Da KFR ba om konkretisering, svarte departementet kort:
Saken er avsluttet.
Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. En rapport fra Telemarksforsking har pekt på at nasjonale minoriteters organisasjoner generelt behandles svakt innenfor dagens system.
En krevende debatt
Kvensk/finsk språk- og kulturdebatt er komplisert. Kunnskapsnivået varierer, og sterke meninger kan stå i veien for nyanserte diskusjoner.
For byråkratiet kan det være krevende å forstå spennet mellom:
- interessepolitikk
- kulturarbeid
- språkrevitalisering
Særlig gjelder dette spørsmålet om finsk språk, hvor konflikten ikke handler om hvordan man skal arbeide – men om man i det hele tatt får arbeide med det.
Vi har ikke kulturkrig fordi debatten er avlivet
Når det påpekes at ressursfordelingen mellom samiske og kvensk/finske miljøer er svært skjev, må det være rom for å si dette uten å bli definert som et problem.
Men i møte med et politisk korrekt byråkrati, der konklusjonene ofte synes gitt på forhånd, blir handlingsrommet ikke-eksisterende.
Dette er en systematisk svekkelse av kvensk/finsk organisasjonsliv.
Våre ufravikelige krav
Vi nekter å la oss skrive ut av historien. Vi nekter å se på at våre barn skal miste tilgangen til det språket som grenseløst har bundet oss sammen med våre forfedre i mange generasjoner. Den systematiske skjevdelingen og angrepene fra det samiske og norske politiske apparatet må opphøre umiddelbart.
Vi krever:
- Gjeninnføring av finsk som et fullverdig språk i Norge for norske statsborgere og ikke bare finske statsborgere.
- En uavhengig undersøkelseskommisjon som skal granske den systematiske nedbyggingen av finskopplæringen.
- Økonomiske tiltak for å gjenoppbygge finsk i det norske samfunnet. Dette må ikke skje som «fremmedspråk», men som en anerkjennelse av vårt historiske språk.
- Stopp i de symbolske språkprosjektene som splitter det kvenske/finske miljøet.
En kamp for helhetlig eksistens
Kampen mot finsk språk er i realiteten en kamp mot spesielt Nord-Norges samkvem med finsktalende naboer i Finland og Sverige.
Vi krever ikke særbehandling. Vi krever at den norske staten gjenoppretter statusen på finsk språk.
Dagens elever gir håp – Visjon 2041
På tross av myndighetenes passiv aggressive kampanje mot det finsk opplever vi nå to år på rad en økning i elever som har finsk undervisning i Finnmark og Troms.
Vårt mål er 2041 elever som har finsk undervisning i år 2041. På dette nivået vil Norge utdanne nok finsklærere fra egne rekker.
