Den fjerde statsmakt. Den kongelige foreneren

Kong Harald V ble en samlende makt i Norge uten politisk makt. Hva betydde han for Norge og kvenene? Om kongerollen, kvenene, nyttårstalene og den kongelige foreneren – en fjerde statsmakt som samlet folket på tvers av politikk og bakgrunn.

Av Rune Bjerkli

Hva har Kong Harald V vært for Norge og kvenene?

Den fjerde statsmakt. Den kongelige foreneren

Kong Harald V hadde ingen politisk makt. I kraft av sin egen person redefinerte han kongens rolle som den samlende makten. Han levde et liv slik at han kunne være åpen, humoristisk og sårbar. Han kunne kommunisere uten bånd.

Kong Harald V ble konge i 1991. Han etterfulgte sin far, kong Olav V, og sin bestefar, kong Haakon VII.

Alle disse kongene sverget troskap til Grunnloven. Kongen skal blant annet bekjenne den evangelisk-lutherske tro. Regenten skal være det fremste symbolet på det norske fellesskapet – seremonielt, konstitusjonelt og i utlandet.

Ingen formell makt

Lojalt stiller kongen seg bak det folket bestemmer gjennom våre representanter på Stortinget.

Men hver fredag leder kongen møtene på Slottet der regjeringen fatter formelle beslutninger.

Og kongen kan stille spørsmål. Politikere er ikke ufeilbare, og kongen kan på denne måten følge saker over tid og på tvers av regjeringer. Han fulgte opp de politisk privilegerte kvenenes sak på denne måten.

En annen form for makt

Norge har tre statsmakter: Stortinget (lovgivende), regjeringen (utøvende) og domstolene (dømmende). Historisk hadde kongen makt innen alle tre.

I en tid der stadig færre er en del av et fellesskap, ble kongen en fjerde maktfaktor: Den som samler alle. Fra dem som liker seg i seilbåt på bølgene blå, til dem som jakter elg langt inne i grønne skoger. Kongen skal ikke føre politikk eller ta avgjørelser som splitter folket. Kongen skal se alle – og se langt.

Nærmere en audiens hos kong Harald kom ikke denne undersåtten og de finsktalende kvenske urfolkene. Man kan trøste seg med at det var nær nok til å bli sett av kongen.

Skandalen som åpnet døren

Kong Haralds eneste skandale var å gifte seg med en kvinne av folket i 1968. Ekteskapet brøt med den utdaterte skikken med å forene makter gjennom giftermål – og åpnet i stedet døren til en annen makt. Den frigjørende kjærligheten mellom mann og kvinne som den samlende kongerollen trengte.

Noen skandaler kan være starten på noe bedre og mer tidsriktig.

Makten i å være samlende

I en tid der de grunnleggende byggesteinene i ethvert menneskes liv er i forandring, var kongen og dronningen rollemodeller for trygge, disiplinerte, frie og tillitsfulle forhold i tråd med den evangelisk-lutherske troen.

Kongen var så trygg på seg selv at han ikke hadde behov for noen form for utskeielser. I en tid der fasadene glosser over det som finnes på innsiden, var det forfriskende å se kongen vise sårbarhet, være åpen og komme med intelligente og spøkefulle kommentarer.

Hvem husker ikke da Kong Harald i et TV-intervju sa at Antarktis-stasjonen Troll var oppkalt etter dronningen? Sonja satt ved siden og benektet det. Klippet overlevde redigeringen. Slik spøker to mennesker med tillit til hverandre med hele nasjonen bivånende.

Dette ga kongen en unik mulighet til å være en samlende makt. Kongen kunne med ord og kroppsspråk sette ord på det folk følte, tenkte og gjorde. Det de var eller ønsket å være. Et eksempel er talen og tårene etter terrorangrepene 22. juli 2011, som samlet folket i tragedien.

Å kunne beskrive samtiden slik de fleste oppfatter den, er samlende.

Det gir også styrke til å vise veien videre.

Talene til folket

I sin siste nyttårstale i 2025 tok han, slik den kan tolkes, et stillferdig oppgjør med woke-kulturen som har fått for stor plass i Norge.

I flere av nyttårstalene før 2025 nevnte han samenes kamp, Sannhets- og forsoningskommisjonen og Fosen-aktivistene.

Hva er jeg takknemlig for?

I 2025 ble slike ting ikke nevnt. Han begynte talen med en reise i Aremark. I avslutningen var han igjen i Østfold: Så hva om vi henger dette spørsmålet opp over inngangen til 2026. Han tok blikket fra manus og så rett i kameraet: Hva er jeg takknemlig for?

Klager vi for mye i et av verdens rikeste land? Hvor er ydmykheten og takknemligheten? Videre sa han:

Det mest behagelige er kanskje å sitte hjemme og regne med at andre skal ordne opp. Men det holder ikke. Pilen peker på hver og en av oss. For hver og en betyr noe. Uansett hva du måtte streve med: Det er behov for akkurat deg.

Skal vi bevare et levende samfunn med et mylder av ulike mennesker og meninger, må vi også ønske de utradisjonelle synspunktene og annerledes spørsmålene velkommen. Det gjør vi ved å lytte til hverandre, ta hverandre i beste mening – og diskutere med respekt.

Som sagt – alt dette kan koste. Men det er verdt det. For historien viser oss gang på gang at det kan være skremmende kort vei fra å ha – til å miste. Og så lenge vi er bevisste på hva vi har og er villige til å forsvare det, mister vi ikke denne kvaliteten ved samfunnet vårt.

Budskapet traff dem som bare peker på de andre og dem som har sluttet å respektere mennesker de er uenige med.

Men vi trenger ikke å følge hans oppfordring. Det er noe de fleste av oss alltid har gjort. De fleste stiller på dugnad. Noen stiller aldri opp.

Kong Haralds tid er over

Han hadde ingen formell makt. Likevel var han landets mektigste samlende kraft. Det er det vi trenger en konge til.

Den fjerde statsmakt. Den kongelige foreneren.

Alt for Norge.

Hvil i fred.