Fennoskandia fra skoltenes perspektiv nr. 4
Skoltene kom i en skvis etter at grensene mellom Norge (Sverige), Russland, og Finland (Russland) ble satt i 1826. Nasjonalstatene fikk overherredømme. Dette skjedde i Finland.
Etter at man fikk etablert formelle grenser mellom det som i dag er Norge, Russland, og Finland fikk de forskjellige nasjonalstatene anledning til å gjøre det man ville. Den generelle samfunnsutviklingen med industrialisering fikk vel mye å si. Her går vi gjennom det som skjedde i Finland.
Hovedtrekkene i industrialseringen av det nordlige Lappland i Finland
Omkring år 1000 e.Kr. var det ingen annen enn skolte- og lappisk bosetting i Nord-Finland, i området som i dag er Lapplands len. Lapper var folk som lappet fra sted til sted: Jegere, fiskere og sankere – veidefolk. Det var ingen spesifikk etnisk gruppe, derfor må de som i dag ønsker å stå oppført i sametingsmanntallet i Finland redegjøre for at de var samiske lapper. Både karelere og finner/kvener var også lapper.
I de fleste sammenhenger er kvener/finner stort sett det samme. Fra 1100 til 1800 var Finland og Sverige ett rike med et og annet innfall av å være del av for eksempel Kalmarunionen (nordisk rike). Allerede rundt 1250 ble kvenene definert bort av den svensk/finske kongen.
De samiske lappene kom relativt sent sørfra og ble naboer med østersjøfinnene og overtok deres språk. Etter flytting lenger nordover utviklet språket seg igjen, og de levde av litt tamreindrift og jakt og fiske. Om vinteren var de samlet i mindre grupper på 10-12 familier («byer»), der de bodde i torvgammer.
Fra 1100-1200-tallet kom det en folkemengde fra Sørvest-Finland og Karelen til Lappmarken. Blant annet jegere og skatteoppkrevere i første fase, og i neste fase begynte oppdyrkingen (svedjebruk) av Lappmarken. Kvenene kom fra traktene omkring Tampere, mens karelerne kom fra Ladogaområdet.
På slutten av 1200-tallet bosatte flere kvener seg ved Kemi- og Tornioelvenes nedre løp. Lappene ble nødt til å trekke seg lenger innover med unntak av de som ble assimilert av kvenene. Områdene var rike på fisk og det var godt om pelsdyr. En gruppe ressurssterke bønder (birkarler) fikk enerett på all handel og skattelegging av lappene. Senere på 1200-tallet kom noen kareler og bosatte seg omkring Oulo. Mot slutten av middelalderen hadde den finske befolkningen spredt seg til Rovaniemi og Pelloområdet.
På 1500-tallet kom et stort antall savolaxere fra sørøstre del av Finland og bosatte seg i skogsområdene i Nord-Finland. Samene omkring Kemielv og i Enare levde på 1600-tallet som før av jakt og fiske, mens samene i Enontekiö og Utsjoki hadde gått over til reindrift allerede på 1500-tallet. Omkring år 1630 flyttet en del finske bønder til skogsslappenes bosetningsområder nord om Rovaniemi til Kittilä og Kemijärvi, og det økte presset på lappenes kultur i området.
Fra slutten av 1600-tallet var det en betydelig vandring av finlendere fra Østerbotten til lappebyene i det nåværende Posio og Kuusamo len, og de ble raskt en majoritet i det lappiske området. Den finske bonden kom til Enareområdet på 1800-tallet, noe som kan skyldes den utenrikspolitiske situasjonen mellom Russland-Finland, Danmark-Norge og Sverige.
Denne innvandringen førte til en kraftig vekst i innbyggertallet på 1800-tallet i Enareområdet. Samtidig var det uår og lite mat, noe som førte til sesongarbeid og emigrasjon til Nord-Troms og Finnmark (ca. 10 000 finner vandret til Norge).
Etterspørsel etter trevarer og tjære fra slutten av 1800-tallet i Bottenvikområdet bidro til å øke arbeidsinnvandringen til Lappland, og industrialiseringen førte til at Kemi by ble grunnlagt i 1869. Dette i sin tur skapte et stort behov for arbeidskraft, som igjen førte til at migrasjonen til Norge og Amerika nesten stanset opp.
Fra Sør-Finland ble folk lokket til Nord-Finland på grunn av arbeidsmulighetene i skogbruket. Dette førte til en for stor befolkningsvekst i Bottenviken, dårligere tider og ny migrasjon.
Etter selvstendigheten i 1917 fikk Finland Petsamoområdet i 1920 med isfrie havn, men akutt mangel på kapital og elendige kommunikasjoner i nord skapte problemer. Petsamo nikkelverk ble derfor leid ut til et kanadisk gruveselskap, som etablerte gruvedrift og skapte et grunnlag for en ny arbeidsinnvandring og befolkningsvekst.
Dette førte igjen til dannelsen av Lapplands len i 1938 med Rovaniemi som administrativt sentrum. Etter vinterkrigen (1939-40) ble Petsamokilen tilbakeført til Sovjetunionen. Skoltene som bodde i Petsamokilen, fikk valget mellom å bli i Sovjetunionen eller flytte til Finland.
Dette skjedde uten at det ble bråk med inarisamene i det samme området. Skoltene kom hjem til sine områder.
Alle skoltene måtte forlate sine hjem i denne Petsamokilen, som ble tilbakeført til Sovjetunionen. Noen flyttet til kollektiver lenger øst på Kola, mens de fleste valgte å reise til Østerbotten i Finland.
Etter freden kunne skoltene ikke vende tilbake til sine opprinnelige områder, fordi Sovjetunionen hadde båndlagt (demilitarisert) Pasvik-, Petsjenga- og Suenjelsii’daene. Den finske stat gav skoltene etter 2. verdenskrig adgang til skogsområdene nord for Enaresjøen, der de fortsatt lever av reindrift og fiske.
