FacebookFacebook groupFacebook groupYouTubeX

About Kvensk Fremtid

This author has not yet filled in any details.
So far Kvensk Fremtid has created 221 blog entries.

Kvensk Fremtid inviterer kunstnere til finsk-ugrisk kunstnerresidens i Narva

Åpen utlysning: 2026 – finsk-ugrisk kunstnerresidens i Narva

Kvensk Fremtid – Yleiskielen Tulevaisuus har et stort fokus på samarbeid med våre søsterfolk over hele verden. I samarbeid med byen Narva – som grenser mot Russland – inviterer vi herved til kunstnerresidens i den tredje største byen i Estland. Vi oppfordrer spesielt kunstnere som ikke promoterer kvener/finner i offerrollen til å søke. Frist for å søke er NÅ!

Del denne på:

Katri Raik, Narva

Rune Bjerkli, styreleder Kvensk Fremtid og Katri Raik, ordfører i Narva, Estland i 2025

Kvensk Fremtid inviterer kunstnere til finsk-ugrisk kunstnerresidens i Narva

Åpen utlysning: 2026 – finsk-ugrisk kunstnerresidens i Narva

Kvensk Fremtid – Yleiskielen Tulevaisuus har et stort fokus på samarbeid med våre søsterfolk over hele verden. I samarbeid med byen Narva – som grenser mot Russland – inviterer vi herved til kunstnerresidens i den tredje største byen i Estland. Vi oppfordrer spesielt kunstnere som ikke promoterer kvener/finner i offerrollen til å søke. Frist for å søke er NÅ!

Narva – finsk-ugrisk kunstnerresidens

Narva Art Residency (NART) lyser ut en finsk-ugrisk kunstnerresidens som finner sted mot slutten av 2026. Residensen arrangeres i samarbeid med Institutt for motedesign ved Estlands kunstakademi.

NART arrangerte den første finsk-ugriske kunstnerresidensen i 2025 som en del av programmet Narva – finsk-ugrisk kulturhovedstad. Utlysningen fikk svært stor interesse, og kunstneren Weronika Trojanska ble valgt.

Kunst et kraftullt verktøy

Dette viste at kunst er et kraftfullt verktøy for å skape dialog og styrke kulturell identitet. Det er viktig å løfte frem og gjøre kulturene til de små finsk-ugriske folkene bedre kjent, ettersom deres identiteter kontinuerlig har vært truet av Russlands handlinger. Mange finsk-ugriske mennesker som bor utenfor sine tradisjonelle områder, mister kontakten med sin identitet. Derfor er videre utforskning og gjenoppdagelse av denne identiteten særlig viktig.

Kreative personer søkes

Vi søker kunstnere og andre kreative personer med røtter i eller sterke forbindelser til finsk-ugriske folk. Utlysningen er åpen for ulike kunstneriske og kreative fagområder, blant annet visuell kunst, musikk, teater og fremføring (performance). Residensen mottar støtte gjennom Erasmus+-programmet og er derfor rettet mot søkere fra land som er kvalifisert for programmet. Finland, Sverige og Norge er blant disse landene.

Programmet og forventning

I 2026 vil den andre utgaven av programmet inneholde flere nye elementer. Som tidligere forventes den utvalgte kunstneren å skape et verk inspirert av finsk-ugriske kulturer. I tillegg skal kunstneren samarbeide tett med Institutt for motedesign ved Estlands kunstakademi. Samarbeidet vil bestå av en åpen forelesning for akademiets studenter (1,5 time) og to verksted (workshop) for motedesignstudentene (5 timer og 1,5 time).

Av kunstneren som deltar i residensen forventer vi et unikt samtidskunstprosjekt som presenterer finsk-ugrisk kultur på en ny og engasjerende måte; vilje til å involvere lokalsamfunnet i Narva og presentere sitt arbeid; samarbeid med studentene ved Estlands kunstakademi (EKA), inkludert et verksted og en åpen forelesning knyttet til temaer innen finsk-ugriske kulturer; samt deltakelse i residensen i perioden 23. november til 6. desember 2026.

Finansiering

Vi tilbyr kunstneren et Erasmus+-stipend på 170 euro per dag (1 700 euro for residensperioden på 10 dager). Dette skal dekke overnatting ved NART, daglige utgifter og andre kostnader knyttet til residensen. Overnatting tilbys i NARTs bygning til en pris på 45 euro per dag (450 euro for residensperioden).

Erasmus+-støtten dekker også kostnader knyttet til produksjonen av kunstverket. Reisekostnader refunderes separat og kommer i tillegg til det daglige stipendet, i henhold til retningslinjene for Erasmus+-programmet. Beløpet avhenger av avstanden mellom søkerens bosted og Narva i Estland.

Søknaden

For å søke må du fylle ut søknadsskjemaet, inkludert en beskrivelse av det kunstneriske arbeidet, produksjonsbudsjett og en plan for workshopene med studentene. Det ferdig utfylte søknadsskjemaet må lastes opp via lenken nedenfor innen 10. august 2026. Den utvalgte kunstneren vil bli kunngjort i slutten av august.

Søknadsskjemaet kan lastes ned her

Søknaden kan sendes inn via denne lenken.

Søknaden skal fylles ut på engelsk.

Residensen arrangeres i samarbeid med Estlands kunstakademi og støttes gjennom Erasmus+-programmet. Residensen tildeles én kunstner.

For mer informasjon, vennligst kontakt:

Iti Teder
Narva Art Residency
+372 5466 7689
residentuur@artun.ee

www.nart.ee

Rune Bjerkli
Kvensk Fremtid – Yleiskielen Tulevaisuus
+47 901 444 67

info@kvenskfremtid.no

Del denne på:

Uutiset
Uutiset

By |2026-08-07T01:05:39+02:00august 7th, 2026|Categories: Nyheter|Tags: , , , |

Alvar Aalto på UNESCOs verdensarvliste

En nordisk arkitekt med markante spor i Rovaniemi

Den 26. juli 2026 ble Alvar Aaltos arkitektur innskrevet på UNESCOs verdensarvliste som Finlands åttende verdensarvsted. Serien Aalto Works omfatter 13 bygninger som viser hvordan Aalto utviklet en humanistisk og nordisk modernisme med internasjonal betydning. Selv om Rovaniemi ikke er en del av UNESCO-innskrivningen, er byen det viktigste stedet i Kveenimaa for å oppleve Aaltos arkitektur.

Del denne på:

Av Rune Bjerkli

Alvar Aalto på UNESCOs verdensarvliste

En nordisk arkitekt med markante spor i Rovaniemi

Den 26. juli 2026 fikk Finland et nytt verdensarvsted da UNESCOs verdensarvkomité innskrev Aalto Works på verdensarvlisten. Serien består av 13 bygninger og bygningskomplekser tegnet av Alvar Aalto, sammen med hans ektefeller og arkitektkolleger Aino Aalto og Elissa Aalto. Innskrivningen anerkjenner ikke bare enkeltbygninger, men et samlet arkitektonisk livsverk som viser utviklingen av den finske modernismen gjennom store deler av 1900-tallet.

Et historisk gjennombrudd for finsk arkitektur

Med dette fikk Finland sitt åttende UNESCO-verdensarvsted. UNESCO fremhever Aaltos menneskesentrerte arkitektur, funksjonelle hverdagsmiljøer og hans betydning for utviklingen av det finske velferdssamfunnet. Serien representerer en nordisk tolkning av modernismen som tidligere ikke hadde vært representert på verdensarvlisten.

Nordens fremste modernist

Alvar Aalto (1898–1976) regnes som den mest innflytelsesrike arkitekten i Nordens moderne historie. Mens den sveitsisk-franske Le Corbusier representerte en streng og teknologisk modernisme, og amerikaneren Frank Lloyd Wright utviklet den organiske arkitekturen i samspill med landskapet, skapte Aalto sin egen nordiske retning.

Han kombinerte funksjonalismens rasjonelle prinsipper med tre, tegl, naturlig lys, organiske former og en sterk forståelse av hvordan mennesker faktisk bruker bygninger. Resultatet ble en arkitektur som både var moderne og varm, internasjonal og samtidig tydelig forankret i finsk natur og nordisk byggeskikk.

Aalto tegnet mer enn 500 prosjekter gjennom karrieren. Omtrent 300 ble realisert, både i Finland og internasjonalt. Han arbeidet ikke bare med bygninger, men også med byplanlegging, møbler, belysning og glassdesign, noe som gjorde ham til en av modernismens mest komplette formgivere.

Krigens ødeleggelser og gjenreisningen av Lappland

For folk i Kveenimaa har kanskje ikke de tretten UNESCO-byggene størst betydning. Det mest synlige møtet med Alvar Aalto finnes i stedet i Rovaniemi.

Da de tyske styrkene trakk seg ut av Finland høsten 1944 under Lapplandskrigen, ble store deler av Finsk Lappland lagt i ruiner. Rovaniemi ble nesten totalt ødelagt; rundt 90 prosent av bygningene gikk tapt. Samtidig ble også store deler av Nord-Troms og Finnmark brent under den tyske tilbaketrekningen i Norge. Begge områdene sto etter krigen overfor den enorme oppgaven med å bygge opp lokalsamfunnene på nytt.

Alvar Aalto fikk en sentral rolle i den finske gjenreisningen. Som leder for den finske arkitektforeningens gjenoppbyggingsarbeid utarbeidet han reguleringsplanen for det nye Rovaniemi. Den berømte «reinsdyrgevirplanen» fra 1945 gjorde byen til et symbol på etterkrigstidens optimisme. Veinettet danner et reinsdyrgevir, mens elvene Kemijoki og Ounasjoki former hodet. Idrettsbanen markerer reinsdyrets øye. Selv om planen aldri ble fullt ut realisert, er strukturen fortsatt tydelig i dagens by.

Aalto-opplevelser i Kveenimaa

For mange i nord er Rovaniemi den enkleste inngangen til Alvar Aaltos arkitektur. Byen ligger bare få timer fra Norrbotten og Nord-Norge og rommer noen av hans mest betydelige etterkrigsarbeider.

Kjernen er Aalto-senteret, bestående av tre monumentale bygninger:

Alvar Aalto
Alvar Aalto
Alvar Aalto
  1. Rovaniemi bybibliotek (1965), kjent for sin vifteformede lesesal og sofistikerte bruk av naturlig lys.
  2. Lappia Hall (1972–1975), kultur- og kongresshus med bølgende tak inspirert av Lapplands fjellandskap. Dette var den siste bygningen Aalto selv opplevde ferdigstilt.
  3. Rovaniemi rådhus, fullført i 1986 etter Aaltos død under ledelse av Elissa Aalto, som fullførte ektemannens planer.

Disse tre bygningene danner et samlet administrativt og kulturelt sentrum som viser hvordan Aalto tenkte helhetlig om byutvikling, arkitektur, landskap, interiør og møbler.

For besøkende er det nettopp helheten som gjør Aalto-senteret unikt. Biblioteket, kulturhuset og rådhuset åpner seg som en vifte mot et felles parkrom, der bygningene spiller sammen i både materialbruk, proporsjoner og lys. De lyse mursteinsfasadene, de keramiske flisene, naturtreet og den lokale lapplandske marmoren skaper en tydelig identitet som knytter arkitekturen til landskapet omkring.

Selv møbler, lamper og interiørdetaljer ble i stor grad tegnet av Aaltos kontor, slik at bygningene fremstår som komplette kunstverk. For reisende til Lappland er Rovaniemi derfor langt mer enn et stopp på vei til Nordkapp eller Julenissens hjemby. Byen er også et av Europas viktigste steder for å oppleve moderne nordisk arkitektur i praksis. For innbyggerne i Kveenimaa gjør nærheten at Aaltos arkitektur er lett tilgjengelig uten lange reiser sørover til Helsinki eller andre UNESCO-steder.

En europeisk kulturrute – side om side med Singing Heritage Route

Aaltos betydning stopper ikke ved UNESCO.

Siden 2021 har Alvar Aalto Route – Architecture and Design of the 20th Century vært sertifisert som «Cultural Route of the Council of Europe». Ruten omfatter mer enn 50 steder i seks land og viser hvordan Aaltos arkitektur har påvirket Europa langt utover Finlands grenser. Den legger vekt på arkitektur, design, natur, lokal kultur og bærekraftig kulturturisme.

Dette gjør Aalto-ruten til en nær «kollega» av Singing Heritage Route, som fikk samme europeiske sertifisering i 2026. Singing Heritage Route samler runesang, leelo, sutartinės og andre levende sangtradisjoner i Finland, Norge, Estland, Latvia og Litauen, og arbeider for å styrke både kulturarv og kulturturisme.

Fra Aalto til runesangen – UNESCO-prosesser som tar tid

Historien bak Aaltos verdensarvstatus viser at UNESCO-arbeid krever tålmodighet.

De første forsøkene på å få Aaltos bygninger inn på verdensarvlisten startet allerede på 1980-tallet. Flere enkeltbygninger ble foreslått, men uten å lykkes. Etter at en nominasjon av Paimio sanatorium ble trukket i 2006 etter råd fra ICOMOS, ble strategien endret. I stedet utviklet Finland en samlet serienominasjon som viste bredden i Aaltos produksjon gjennom tretten nøye utvalgte steder. Etter flere tiår med faglig arbeid, internasjonale seminarer og dokumentasjon ble nominasjonen sendt til UNESCO i 2025 og godkjent året etter.

Denne lange prosessen illustrerer også arbeidet som nå pågår for runolaulu, den finske runesangtradisjonen. Kvensk Fremtid – Yleiskielen Tulevaisuus, sammen med partnere i Singing Heritage Route, har startet arbeidet med å få runesangtradisjonene innskrevet på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Målet er å sikre internasjonal anerkjennelse av en levende tradisjon som har bevart språk, identitet og kultur gjennom århundrer.

De 13 UNESCO-stedene

UNESCO-serien viser bredden i Aaltos arkitektur:

  1. Paimio sanatorium – verdensberømt tuberkulosesanatorium hvor arkitekturen ble utviklet som en del av behandlingen.
  2. Sunila boligområde og cellulosefabrikk (Kotka) – banebrytende industrisamfunn med moderne arbeiderboliger.
  3. Villa Mairea (Noormarkku) – internasjonalt mesterverk hvor kunst, natur og bolig smelter sammen.
  4. Säynätsalo rådhus – kanskje verdens mest berømte rådhus innen moderne arkitektur.
  5. Aalto-campus (Jyväskylä) – universitetsområde inspirert av amerikanske campusmodeller.
  6. Aalto-senteret (Seinäjoki) – unik helhet med kirke, rådhus, bibliotek, teater og offentlige bygninger.
  7. Muuratsalo eksperimenthus – Aaltos private laboratorium for nye materialer og arkitektoniske ideer.
  8. Kulturhuset (Helsinki) – kultur- og konsertbygg med karakteristisk rød teglarkitektur.
  9. Folkpensionsanstaltens hovedkontor (KELA) – stort administrasjonsbygg utformet med menneskelig målestokk.
  10. Aalto-atelieret – arkitektkontoret hvor mange av de internasjonale prosjektene ble utviklet.
  11. Alvar Aaltos hjem – bolig og arbeidsplass som viser hans arkitektur i privat skala.
  12. Trekorskirken (Imatra) – kirke med fleksibelt kirkerom og karakteristisk tårn med tre kors.
  13. Finlandiahuset (Helsinki) – Finlands mest kjente konsert- og kongresshus og et ikon for finsk arkitektur.
Finlandia

Finlandiahuset og det skjulte tårnet

Finlandiahuset i Helsinki er et av Alvar Aaltos mest kjente verk og et ikon innen finsk moderne arkitektur. Konsert- og kongressbygningen ble oppført mellom 1971 og 1975 og er kjent for sine hvite marmorfasader og elegante interiører.

Aalto la også inn en liten arkitektonisk spøk i utformingen. Fra et bestemt punkt på motsatt side av Tölöviken ser tårnet på Nasjonalmuseet ut til å fortsette rett opp fra Finlandiahuset, som om det er en del av bygningen. Synsbedraget skyldes en bevisst plassering og utforming av taklinjen og viser Aaltos sans for både detaljer og humor.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Aalto, Corbusier, Wright

Tre verdensarkitekter på UNESCO-listen

Alvar Aalto føyer seg inn i en eksklusiv gruppe av modernismens største arkitekter med egne serielle UNESCO-innskrivninger.

Frank Lloyd Wright representerer den organiske arkitekturen, hvor bygningene vokser ut av landskapet. UNESCO innskrev åtte av hans mest betydningsfulle verk i 2019.

Le Corbusier revolusjonerte modernismen med sine ideer om bygningen som «en maskin å bo i». I 2016 ble 17 av hans bygg i sju land innskrevet på verdensarvlisten.

Alvar Aalto representerer den nordiske videreutviklingen av modernismen. Der Wright søkte naturens organiske former og Le Corbusier dyrket det maskinelle og geometriske, utviklet Aalto en humanistisk arkitektur der funksjon, natur, materialer og menneskelige behov ble forent. Nettopp denne balansen var en viktig grunn til at UNESCO vurderte Aaltos verk som et unikt bidrag til verdens kulturarv.

Del denne på:

Keskustelu - ytring
Keskustelu - ytring

By |2026-07-28T15:31:32+02:00juli 28th, 2026|Categories: Informasjon, Nyheter|Tags: , , , , |

Biskopen og læstadianerne – retten til å feire kvinner og menn

Når staten blir kirkens teolog

Biskopens syn på kvinnelige prester, kvensk identitet og læstadianismen reiser spørsmål om forholdet mellom Bibelen, staten og diskrimineringsloven. Hvor går grensen mellom teologi, politikk og retten til å bevare kristen tro og finskspråklig kulturarv?

Del denne på:

Læstadianere Finland 1931
Læstadianere Finland 1974
Læstadianere Finland 1974

Læstadianere på samlinger i Finland i 1931 og 1974

Av Rune Bjerkli

Biskopen og læstadianerne – retten til å feire kvinner og menn

Kvinnelige prester og finsktalende kvener – De som definerer diskriminering og den læstadianske løsningen.

De fleste nordmenn bærer verdiene som vokste frem etter kristningen av Norge.

Før år 1030 sto ære, styrke, slekt, hevn og sosial status sentralt. Blodhevn og trelldom var en selvfølge.

Kristendommen løftet i stedet frem tilgivelse og menneskeverd. Mange omtaler disse verdiene som universelle. Kanskje er de det. Men de ble først en del av vårt samfunn på grunn av kristendommen.

Uansett om man er kristen eller ikke, Jesus fra Nasaret er det første årtusenets største influenser. Vi markerer hvert år hans sterke budskap, i år 2026.

Fra tro til kunnskapssamfunn

Den mest betydningsfulle personen i det forrige årtusenet er for mange Johann Gutenberg. Med boktrykkerkunsten ble den latinske Bibel mangfoldiggjort.

Da Martin Luther ville at Bibelen skulle trykkes på folks morsmål, la han grunnlaget for at alle måtte lære å lese og skrive: Kunnskapssamfunnet vi har i dag.

Fra nonne og munk til mor og far

Som reformator løftet Luther også ekteskapet opp på nivå med det katolske sølibatidealet han selv skulle etterleve. Han sidestilte morsrollen til kona med sin egen rolle som prest.

Makthaverne har alltid brukt kirken som maktverktøy

Religion har vært tett knyttet makthaverne. Kristningen av Norge gjorde det mulig å samle riket under én konge med én Gud. På denne måten kunne man erstatte fragmenterte guder og høvdinger.

Motivet bak reformasjonen var for kongen å ta kontroll over kirkens inntekter.

I dag lar biskopen staten definere teologien. Tre eksempler:

  1. Kjønn
  2. Kvensk identitet
  3. Noen skal ha offerrolle

Når læstadianerne beskyldes for å diskriminere kvinner, bygger kritikken på (1) Likestillings- og diskrimineringsloven og det den definerer som lovbrudd.

Læstadianernes forståelse av Bibelen er at kvinne og mann er skapt med komplementerende egenskaper. Ulike oppgaver betyr ikke at et kjønn er det andre overlegent. Man feirer forskjellene mellom kjønnene.

Biskopens statsstyrte mangfold

Biskopens håndtering av kvenene viser at statens mandat veier tyngre enn virkeligheten. Staten har bestemt at kvenene har vært (2) «kvensktalende».

Vi kan kritisere læstadianerne for å fryse ut kvinnelige prester og prester som vier likekjønnede. Behandlingen kan gå på helsen løs. Det må være smertefullt for prester å bli stående alene i et fellesskap der begge parter har den samme troen på Jesus som sin frelser.

Biskopen er ikke bedre selv. I et innlegg i Vårt Land 26. juni skriver han om den læstadianske bevegelsen:

«Den har hatt avgjørende betydning for å bevare kvensk og samisk språk i en krevende fornorskningsperiode, og den har fortsatt stor betydning i landsdelen».

Biskopen nevner ikke finsk språk. Denne ikke-omtalen gjør denne fornorskingen til ikke-skjedd og folket ikke-eksisterende. Dette er hat.

Agricolas finske bibel og de finske biblene som siden er brukt av læstadianerne, fremstilles som «kvenske». Biskopen må avslutte omdefineringen og elimineringen av det finskspråklige kvenske kirkelivet.

Læstadianismen har vært og er et fellesskap utbredt i finskspråklige områder. Vi finner flest læstadianere i Finland.

(3) De statsstøttede kvenske og samiske offerfortellingene som biskopen bifaller, er vanskelige å forene med Bibelen. Jesus overser ikke lidelse eller urett, men gjør ikke offerrollen til menneskets identitet. Han utfordrer mennesker til å reise seg, handle og gå videre.

Mangfold må også inkludere det normale

Biskopen ble båret frem som mangfoldets forkjemper da han tiltrådte.

Skal mangfold være reelt, må det romme alle kvener og dem som forstår kvinne og mann som forskjellige biologiske kjønn, samtidig som noen tror på «kvensk språk» og flytende kjønnsidentitet.

Læstadianerne har sett forvitringen over flere år

Luther og Læstadius ønsket å legge til rette for den lange og krevende oppgaven det er for mennesket å fostre opp neste generasjon, slik de tolket Bibelen.

Så tidlig som mulig må man ta livsvarige valg som man med taktfull jernvilje skal leve med i gode og onde dager. En praktisering av og i livets harde realiteter.

Dersom fødselstallet på 1,4 barn per kvinne fortsetter, tilsier en enkel generasjonsframskriving at Norges befolkning kan være halvert rundt 2082. Det er konsekvensen når kvinne og mann ikke finner veien til flere barn.

Læstadianerne sitter selv på ansvaret for fremtiden

Den tradisjonelle familieenheten – kvinne, mann og barn – er ikke en utdatert ramme for mange barns oppvekst. I Norge inngås kun én til to prosent av ekteskapene mellom likekjønnede. Alle de som opplever at deres kjønnsidentitet ikke samsvarer med biologisk kjønn er enda mindre.

Mange steder er utfordringen ikke om presten er kvinne eller mann, men at det i det hele tatt finnes en prest.

Flere læstadianere må utdanne seg til prester. Slik kan man forkynne Guds ord ufiltrert av staten, feire forskjellen mellom kvinne og mann, og bygge veier for kommende generasjoner.

Del denne på:

Keskustelu - ytring
Keskustelu - ytring

By |2026-07-14T21:39:46+02:00juli 14th, 2026|Categories: Ytring|Tags: , , , , |

John Morton – Den finsk-amerikanske grunnlovsfaren som bidro til å skape USA

4. juli-spesial • 250 år med amerikansk uavhengighet (1776–2026)

John Morton er en av de minst kjente underskriverne av USAs uavhengighetserklæring, men hans stemme sikret Pennsylvanias støtte til uavhengigheten i 1776. Med finske røtter og evne til å skape enighet bidro han til at de tretten koloniene kunne stå samlet og USA bli en nasjon. I år, når USA markerer nasjonaldagen 4. juli og 250-årsjubileet for uavhengigheten, er det verdt å løfte frem hans viktige rolle i landets historie.

Del denne på:

John Morton – Den finsk-amerikanske grunnlovsfaren som bidro til å skape USA

4. juli-spesial • 250 år med amerikansk uavhengighet (1776–2026)

Blant de 56 mennene som undertegnet USAs uavhengighetserklæring, er det få som har fått mindre oppmerksomhet enn John Morton. Navn som George Washington, Thomas Jefferson, John Adams og Benjamin Franklin er blitt selve symbolet på grunnleggelsen av USA, mens Morton i stor grad har forsvunnet ut av den kollektive hukommelsen. Likevel var hans bidrag avgjørende. Den 2. juli 1776 var det hans stemme som sikret Pennsylvanias støtte til uavhengighet og bidro til at de tretten koloniene kunne stå samlet.

En leder som samlet et splittet folk

John Morton var verken en militær leder eller en revolusjonær filosof. Han var noe som viste seg å være minst like viktig: en betrodd samfunnstjener med en sjelden evne til å samle mennesker med ulike bakgrunner og interesser. Nettopp derfor ble han en av Pennsylvanias mest innflytelsesrike ledere under den amerikanske revolusjonen.

Født inn i USAs eldste finske lokalsamfunn

Historien hans begynner imidlertid lenge før 1776 – i et av Nord-Amerikas eldste finske bosettingsområder.

Morton ble født i 1725 inn i en familie med dype røtter i kolonien Nya Sverige. Kolonien ble grunnlagt langs Delaware-elven i 1638. Selv om den var en svensk koloni, besto en stor del av bosetterne av finner, særlig skogfinner fra Savolax og Bergslagen. Tre forskjellige grener av John Mortons slekt kom til kolonien i løpet av dens korte levetid og slo seg ned langs Delaware flere tiår før Pennsylvania ble opprettet.

Forfedrene hans var pionerer. Noen kom som kontraktstjenere etter å ha blitt straffet i Sverige for å videreføre den tradisjonelle svedjebrukskulturen. Andre emigrerte frivillig i håp om større frihet og bedre levekår. Sammen ryddet de jord, bygde tømmerhus, skaffet seg eiendom og etablerte lokalsamfunn hvor finske og svenske tradisjoner levde videre, selv om kolonimakten skiftet flere ganger.

Lokalsamfunnet som oppdro John Morton

Da John Morton ble født, hadde disse familiene levd side om side i nærmere hundre år. De utgjorde et usedvanlig tett sammensveiset samfunn hvor slektninger, naboer og venner stilte opp for hverandre når behovet oppsto. I løpet av få tiår hadde området vært under svensk, nederlandsk, engelsk og til slutt pennsylvansk styre, men det lokale finsk-svenske fellesskapet besto.

Dette nettverket skulle bli avgjørende allerede ved starten av Mortons liv.

Faren døde bare få uker før John ble født, og etterlot en gravid enke i en svært utsatt situasjon. Under andre omstendigheter kunne både mor og barn lett ha forsvunnet inn i fattigdom og glemsel. I stedet var de omgitt av et stort nettverk av finske og svenske slektninger. Besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn og naboer sørget for at familien kom seg gjennom den vanskelige tiden. Denne støtten ga John Morton muligheten til å vokse opp under trygge forhold, til tross for den tragedien som preget starten på livet hans.

Utdanningen som åpnet alle dører

Da han var syv år gammel, fikk han en ny og avgjørende innflytelse.

Moren giftet seg med engelskmannen John Sketchley. Hans betydning for Mortons fremtid kan knapt overvurderes. Sketchley sørget for at gutten fikk utdanning og lærte ham opp som landmåler. På en tid da formell skolegang var forbeholdt de færreste, åpnet dette helt nye muligheter.

Som landmåler kom Morton i kontakt med grunneiere, dommere, embetsmenn og politikere over store deler av det sørøstlige Pennsylvania. Hver oppmåling, veianlegg eller eiendomsdeling krevde kontakt med domstolene og den lokale forvaltningen. Gjennom dette arbeidet ble han kjent for sin nøyaktighet, pålitelighet og rettferdighet. Samtidig ble landmålingen inngangsporten til hans politiske karriere.

Et omdømme bygget gjennom offentlig tjeneste

I 1756 ble han valgt inn i Pennsylvanias lovgivende forsamling, og dermed begynte en offentlig tjeneste som skulle vare i mer enn tjue år. Kort tid senere ble han utnevnt til dommer, selv om han aldri hadde juridisk utdannelse. Utnevnelsen viser hvilken tillit han nøt i lokalsamfunnet.

Gjennom hele sin karriere samlet Morton ansvar snarere enn berømmelse. Han arbeidet i komiteer, reviderte offentlige regnskaper, ledet administrative oppgaver og opparbeidet seg stor respekt blant sine kolleger. Hans omdømme bygde ikke på store taler, men på kompetanse, redelighet og trofast offentlig tjeneste.

Hans største styrke var evnen til å bygge broer mellom mennesker.

Å lære å samle ulike lokalsamfunn

Få områder i det koloniale Amerika var mer mangfoldige enn Chester County. Her levde finner, svensker, engelskmenn, walisere, skotsk-irsk befolkning, tyskere, mennonitter, kvekere og nederlendere side om side. Som landmåler, dommer og senere sheriff beveget Morton seg stadig mellom disse miljøene. Han besøkte gårder, kirker, landsbyer og vertshus og lyttet til mennesker med ulike språk, religioner og politiske oppfatninger.

I stedet for å identifisere seg med én gruppe, lærte han å forstå dem alle. Denne evnen til å skape tillit på tvers av kulturelle og politiske skillelinjer gjorde ham til en naturlig samlende skikkelse da koloniene nærmet seg sin største krise.

Benjamin Franklin

Arbeidet side om side med Benjamin Franklin

Ved midten av 1770-årene var Morton blitt en av Pennsylvanias ledende politikere. I mars 1775 ble han enstemmig valgt til Speaker – president for Pennsylvanias lovgivende forsamling – den høyeste politiske stillingen i kolonien. Samtidig representerte han Pennsylvania i Den andre kontinentalkongressen i Philadelphia.

Blant hans nærmeste samarbeidspartnere var Benjamin Franklin, som allerede var internasjonalt kjent som vitenskapsmann, forfatter og statsmann. Mens Franklin var Pennsylvanias mest berømte politiker, var Morton en av dem som hadde størst innflytelse på den daglige styringen av kolonien. Som Speaker ledet han forsamlingen som ga instrukser til Pennsylvanias delegater i Kongressen. Det var også Morton som stilte forsamlingens møtesal til disposisjon for Den kontinentale kongressen – rommet som i dag er kjent som Independence Hall.

Fra lojalitet til uavhengighet

Likevel ønsket Morton i utgangspunktet ikke å bryte med Storbritannia.

Hele hans offentlige liv var bygget opp innenfor det britiske statsstyret. Han var anglikaner og tro mot den konstitusjonelle ordenen han hadde tjent i tjue år. Målet var å oppnå forsoning mellom koloniene og den britiske kronen – ikke å rive imperiet i stykker.

Som mange andre moderate politikere befant Morton seg mellom to stadig mer uforsonlige fløyer. Patriotene krevde umiddelbar uavhengighet, mens lojalistene holdt fast ved troskapen til kongen.

Pennsylvania

Veien til den avgjørende stemmen

Utviklingen gjennom 1776 forandret situasjonen. Kolonienes gjentatte bønner om kompromiss ble avvist. Krigen eskalerte, og stadig flere innså at en fredelig løsning ikke lenger var realistisk.

Som Speaker ledet Morton Pennsylvania gjennom denne konstitusjonelle krisen. I juni 1776 vedtok forsamlingen nye instrukser som ga delegatene anledning til å stemme for uavhengighet dersom de mente det var nødvendig. Dokumentet bar John Mortons underskrift. Det markerte hans overgang fra å søke forsoning til å erkjenne at uavhengighet var blitt den eneste mulige løsningen.

Den avgjørende dagen kom 2. juli 1776.

Stemmen som endret historien

Pennsylvanias delegasjon var dypt splittet. Uten Mortons stemme ville kolonien ha stemt mot uavhengighet. I stedet endte avstemningen tre mot to til fordel for løsrivelse. Hans stemme ble den avgjørende vippe­stemmen som sikret Pennsylvanias støtte og gjorde det mulig for alle tretten koloniene å stå samlet bak beslutningen.

Denne avgjørelsen fikk imidlertid store personlige og politiske konsekvenser

Kort tid etter ble den gamle koloniregjeringen i Pennsylvania styrtet av mer radikale revolusjonære, som innførte en ny grunnlov. Den forsamlingen Morton hadde ledet i tjue år, opphørte å eksistere. Selv om han støttet amerikansk uavhengighet, aksepterte han ikke måten den gamle forfatningen ble satt til side på. Han søkte derfor ingen rolle i det nye politiske systemet, men trakk seg tilbake fra det offentlige liv.

Samtidig begynte helsen hans å svikte

I januar 1777 skrev Morton sitt testament. Bare noen måneder senere, i april samme år, døde han, 51 år gammel. Han ble den første av underskriverne av uavhengighetserklæringen som gikk bort.

Den tidlige døden fikk stor betydning for ettermælet hans

I motsetning til Washington, Adams, Jefferson og Franklin fikk Morton aldri delta i arbeidet med USAs grunnlov eller oppbyggingen av den nye republikken. Samtidig gikk de fleste av hans personlige papirer trolig tapt under britenes felttog gjennom det sørøstlige Pennsylvania senere samme år, da enken måtte flykte fra hjemmet sitt.

Dermed mangler historikerne mye av det kildematerialet som har gjort andre grunnlovsfedre berømte. Benjamin Franklins brev fyller bokverk, og Thomas Jeffersons skrifter er blant de mest studerte dokumentene i amerikansk historie. John Mortons egen stemme er i stor grad gått tapt.

Likevel visste samtidens mennesker hvilken betydning han hadde hatt

Etter hans død beskrev avisene ham som en mann med høy integritet, sterk moral og urokkelig ærlighet. De understreket at alle hans offentlige verv var blitt gitt ham gjennom folkets tillit.

John Morton

En varig arv

I dag hviler John Morton i Chester i Pennsylvania, bare et steinkast fra tinghuset hvor store deler av hans offentlige liv utspilte seg, og bare noen hundre meter fra Delaware-elven – den samme vannveien som hadde ført hans finske forfedre til Nord-Amerika mer enn hundre år tidligere.

Historien om John Morton viser hvilken betydning innvandrersamfunn hadde for USAs tidligste utvikling. Det tette finsk-svenske fellesskapet gjorde det mulig for en farløs gutt å få en fremtid. Hans engelske stefar ga ham utdannelse og et yrke. Tiår med offentlig tjeneste lærte ham å samle mennesker med svært ulike bakgrunner.

Finsk-amerikaneren som bidro til å bygge en nasjon

Da den avgjørende beslutningen skulle tas i 1776, var nettopp disse erfaringene avgjørende. John Morton ble lyttet til fordi han gjennom hele sitt liv hadde vist evnen til å bygge tillit og skape enighet. Hans stemme støttet ikke bare USAs uavhengighet – den bidro til å gjøre den mulig.

Selv om navnet hans sjelden nevnes sammen med Washington, Jefferson eller Franklin, kunne USAs historie ha fått et helt annet forløp uten den stille statsmannen fra Pennsylvania – mannen med finske røtter, oppvokst i et tett finsk-svensk lokalsamfunn, som avga en av de mest betydningsfulle stemmene i amerikansk historie.

Del denne på:

Historia
Historia

By |2026-07-02T22:56:45+02:00juli 2nd, 2026|Categories: Informasjon|Tags: , , |

Ruijantie – veien til Lille-Amerika i Nordreisa

En forbindelse for fremtiden

Det ble reist en del kritiske spørsmål om prosessen rundt kommunedelens arealplan i Nordreisa og manglende dialog med innspillgiverne. Det argumenteres for å holde muligheten åpen for Ruijantie, en fremtidig veiforbindelse mellom Storslett og Kautokeino. Bare 29 kilometer mangler for å knytte Lille-Amerika, kysten og innlandet tettere sammen.

Del denne på:

Ruijantie – veien til Lille-Amerika i Nordreisa

En forbindelse for fremtiden

På folkemøtet om kommuneplanens arealdel i Nordreisa 8. juni kom det frem kritiske spørsmål om prosessen. Det er neppe utfordringer som er unike for Nordreisa.

I en liten distriktskommune som Nordreisa er arealplanen førende for utviklingen de neste 10–20 årene. Et tungt juridisk dokument.

På et hasteinnkalt kommunestyremøte 18. mai kom det frem at flere lokale folkevalgte opplevde prosessen som uklar. Dette var de åpne om. Her skulle man grovsile alle innspill. Uten at de 44 som hadde kommet med innspill fikk beskjed om hvordan administrasjonen hadde evaluert innspillene. Grovsilingen vil sette sterke føringer for det videre planarbeidet.

Manglende dialog og løsningsorientering

I forbindelse med folkemøtet kom det frem flere ankepunkter mot prosessen. I et skriv til driftsutvalget i Nordreisa kommune sier man blant annet:

Det kom tydelig frem at mange opplever at dialogen mellom kommunen og innspillgiverne har vært svært mangelfull. På tross av mange forsøk kan svar fra kommunen helt utebli. De fleste har ikke fått vite hvordan innspillene deres er vurdert.

Et gjennomgående tema på møtet var skillet mellom å «ta hensyn» og å bruke hensyn som begrunnelse for avslag. Hensyn til natur, beitedyr, landbruk, flomfare og andre interesser er viktige, men mange prosjekter kan ofte tilpasses gjennom justeringer og andre tiltak dersom det etableres en reell dialog med tiltakshaver.

Et konkret eksempel er et turistbygg nær et vernet område. Innspillet fikk tommelen ned fra administrasjonen. Dette til tross for at bygget lovlig kan settes opp bare noen få meter fra det vernede området.

Nordreisa kvensk-finsk forening sendte inn to forslag til arealplanen uten å få gode svar på hvordan de var vurdert.

Det ene forslaget er en forutsetning for en kommune som ønsker å bli et attraktivt regionsenter.

Ruijantie
Ruijantie
Little America

En vei mellom Kautokeino og Storslett – Ruijantie

En direkte vei Storslett– Kautokeino fortsetter videre til Enontekiö og resten av Finland. Når man i Hetta svinger inn på veien til Kautokeino og Norge, markeres det med gateskiltet «Ruijantie». Ruija er et svært gammelt begrep på finsk for kysten av Nord-Troms og Finnmark. Veien til kystriket.

Ferdsel mellom Kautokeino og Storslett/Reisadalen går tusenvis av år tilbake. I dag er skuterløypa mellom kommunene jevnlig brukt.

Historisk har forbindelsen knyttet kyst og innland sammen. Spørsmålet er hvilken rolle den kan spille i fremtidens Nord-Troms og indre Finnmark.

29 kilometer som kan endre regionen

Det mangler kun 29 kilometer i luftlinje over fjellet for å koble veinettet i Reisadalen og Bidjovagge-området sammen.

Uansett hvor man legger en ny veitrasé vil den ligge på Nordreisens Almenning, forvaltet av Statsskog. Denne eiendommen dekker to tredeler av Nordreisas areal.

Tynn analyse, der hensyn automatisk har blitt et nei

I sin misvisende innstilling til politikerne skriver administrasjonen at innspillet er i konflikt med primærnæring og at vei «går ut over hensikten med arbeidet».

Veinettet fra Kautokeino ligger bare noen få kilometer fra veinettet i Reisadalen og kan bli viktig i fremtiden. Primærnæringene vil være blant dem som har størst nytte av en slik forbindelse. Flere reindriftsutøvere har sommerbeiter både i Nordreisa og Skjervøy, og kortere transportveier vil kunne gi praktiske fordeler.

Veier er uttrykkelig en del av mandatet til kommunedelens arealplan. Det står i veiledningen til arbeidet: «Formål (arealformål/utbyggingsformål) – sier hva et område er tenkt brukt til – for eksempel boliger, industri, vei eller park. Dette står i arealplaner og gir rammer for hva som er lov å bygge».

Det gis ingen nærmere vurdering av hvordan interesser berøres, hvordan konflikter eller hensyn kan løses, eller hvilke samfunnsgevinster en slik forbindelse kan gi.

Fra flaskehals til knutepunkt

Ruijantie handler ikke først og fremst om en vei. Den handler om hvorvidt Nordreisa ønsker å holde fremtidige muligheter åpne eller lukke dem før de er vurdert.

Vi har ikke undersøkt saken med primærnæring, grunnforvalter eller andre berørte. Likevel finnes det flere grunner til å sette av areal til en slik vei. Nettopp derfor bør muligheten holdes åpen.

  • Fremdeles er Kvænangsfjellet en flaskehals. Nordreisa – Kautokeino blir et alternativ når Kvænangsfjellet er stengt.
  • Veien åpner opp for bedre sivil og militær beredskap.
  • Både Storslett og Kautokeino går fra å være gjennomfartssteder til trafikknutepunkter for regionssenteret i Nord-Troms og kulturhovedstaden i indre Finnmark.

Hold døren til Lille-Amerika åpen

Da utvandringen til Amerika var på sitt høyeste, var kystriket Ruija et viktig alternativ for folk i innlandet i nordre Fennoskandia. Derav navnet Lille-Amerika.

Når kommunens arealplan skal peke ut retningen for de neste tiårene, sitter Nordreisa med muligheten til å åpne eller stenge en fremtidig forbindelse mellom kyst og innland. Hvis Nordreisa ønsker en sterkere rolle som regionsenter, bør veien til og fra Lille-Amerika holdes åpen.

Del denne på:

Uutiset
Uutiset

By |2026-06-14T05:21:32+02:00juni 14th, 2026|Categories: Nyheter|Tags: , , , |

Kvenpolitikk på samiske premisser

Handlingsplanen for en død hest

Rune Bjerkli i hyggelig samtale med statsråd Bjørnar Skjæran (AP) før lanseringen av regjeringens handlingsplan for kvensk språk i Tromsø. Denne kronikken går i dybden på hvorfor ting har blitt som de er. Den retter også pekefingeren på woke-byråkratiet som har utformet handlingsplanen. En plan som har laget uten demokratiske prosesser.

Del denne på:

Kvenpolitikk på samiske premisser

Handlingsplanen for en død hest

Av Rune Bjerkli

Norske kveners forbund (NKF) kjemper for samenes sak. Dette verdivalget ble gjentatt på siste årsmøte. Forbundet er det eneste som blir gitt mandat av myndighetene til å drive kvensk (samisk) interessearbeid. Derfor mottar de millioner i støtte for å drive kvensk kultur på norsk språk under samiske premisser.

Fire viktige premisser for den kvenske debatten

  1. Det er et lite felt

Kunnskapsnivået er så svakt at det er vanskelig å få en god debatt. Journalister har ikke kompetanse på fagfeltet. Den kommer derfor langt nede på rangstigen.

Boligpolitikk er langt mer inngripende og viktig å ha et kritisk blikk på. Bolig er essensiell for en god hverdag, for de aller fleste er det den viktigste investeringen man gjør i livet. Statsråd Skjæran hadde viktigere saker i Tromsø enn det kvenske språket på tirsdag, noe Nordlys fikk med seg.

  1. Departementsavdelingen som håndterer kvener er den som er mest woke

Redaktør Reginiussen har tatt opp woke-problemet i Klima- og miljødepartementet.

I gjennomsnitt er kvinner mer relasjonsorienterte og følelsesmessig sensitive enn menn.

Minoritetspolitikk har blitt mer og mer identitetspolitikk. Det man er flink til er mindre viktig enn utseende. Før hadde vi konger og undersåtter. Etter reformasjonen ble det viktig å skolere alle til å bidra. Dagens samfunn er et resultat av dette. Nå er vi tilbake i et herskersamfunn: Mange tror de er sin egen gud og alle andre har skylden for det som oppleves galt.

Det er kulturelt mer akseptabelt for kvinner å framstille seg som utsatt eller sårbare enn det er for menn.

Offerrollen har vært et viktig verktøy for samiske og kvenske ledere for å fremme tøvete politiske krav i velferdssamfunnet Norge. Denne rollen er favorisert av byråkratiet.

I UMI-avdelingen er 13 av 15 kvinner. Det er trolig også en stor overrepresentasjon av samer i denne delen av Kommunal- og distriktsdepartementet.

Den politiske lederen av avdelingen alltid er same. Slik har det vært siden Harald ble konge. Dagens vikar er gift med en same. Telemarksforsking avdekket for noen år siden at UMI-folkene er mer detaljstyrt av statssekretæren enn i noe annet departement.

  1. Stockholmsyndromet til NKF

I utgangspunktet var finsk- og samisktalende folk verdde for hverandre. Man hjalp hverandre i en nøktern arktisk hverdag.

Da nasjonalstaten Norge tok form ble finnene betraktet som en trussel mot rikets sikkerhet. Mange finner holdt til på den russiske siden av grensen. Frykten ble kanskje større da Finland ble selvstendig i 1917. Man kunne ikke drepe dem, men de kunne fornorskes.

Samene trengte fremdeles verdde-systemet, og Norge har tatt godt vare på samene. En saklig utredning vil konkludere dette.

I dag har Stortinget gitt samene så mye makt gjennom Sametinget at samiske ledere kan stoppe eller forsinke mye av utviklingen i Nord-Norge.

Og da kan man tenke seg hva samiske ledere kan gjøre mot andre minoriteter.

For 31 år siden la sametingspresident Magga formelt frem sin «handlingsplan for kvener/finner sitt språk» i Nordlys: Det finske ødelegger for det samiske.

I debatten rundt dette kan man observere Norske kveners forbund i harnisk. Leder Egil Sundelin gikk hardt ut mot Magga i Sagat. Selv andre samiske organisasjoner støttet NKF og Sundelin sin kamp for sitt finske språk, kvensk kultur, og den fulle og hele historien.

Magga kunne forstå Sundelin sin sak, hvis NKF satset på et språk som ikke var fullt så ødeleggende (levende): Kvensk. På dette tidspunktet var finsk nesten like vitalt som nordsamisk i Finnmarkskolen.

Ikke bare hadde NKF allerede mistet det meste av språket, kulturen, og historien. De hadde mistet mye av sisuen også. I en prosess som varte i 10 år, ga NKF opp til slutt og «ønsket» å jobbe videre med kvensk språk.

Nå er NKF enige med samisk politisk ledelse i alt. De som observerer kvensk diskusjon om det samiske, sender omgående bekymringsmeldinger til Mellem & Co.

Nå er kvenungdommen indoktrinert: Det finske språket er døden for kvensk.

Ja nå velger man inn samiske aktivister i styret som er mot det kvenske av alle kvenske næringsvirksomheter – gruvedrift. Dette på bekostning av en kven som dokumenterer at kvener var i riket, som alle andre urfolk, lenge før 1700-tallet.

  1. Norsk målsetting for kvensk språk

Språkloven sorterer språk i kategorier: Levende, likestilt med levende, og de som kun skal brukes som språklige og kulturelle uttrykk (ikke levende). Målsetting for kvensk språk er det siste, kvener skal ikke ha et eget levende språk.

Denne sorteringen er dypt folkerettslig problematisk.

Ny handlingsplan for kvensk språk

Vi er ikke mot kvensk språk. Problemet er at blandingsspråket finsk, samisk, og norsk er en død hest. Uansett hvor mange tiltak departementet iverksetter vil det ikke bli et kommuniserende språk. Det vil produseres lite intellektuelt materiale på språket.

De fleste har bare ett liv, det er for mange konkurrenter om tiden for å lære seg noe man har nytte av. Derfor er interessen for å lære kvensk svært laber. En identitet basert på et språk man ikke behersker, er knapt en identitet.

Som akademisk øvelse og administrativt arbeid vil den sikre gode lønninger for den kvenske eliten. Aktiviteten på enkelte kvenske språksenter er så lite stimulerende at man påtar seg stilling med kvensk språk i Språkrådet. To fulle kvenske stillinger med millionlønn.

Statsråd Bjørnar Skjæran lykkelig uvitende?

Jeg fikk noen hyggelige minutter med Bodø/Glimt supporteren før han tok podiet i Tromsøs aller helligste arena, bibliotek og byarkivet.

Det slo meg at han ikke har fått med seg den interne uenigheten blant kvener om språkpolitikken. Det står heller ingenting om dette i planen; Det er retusjert vekk.

Med andre ord, her styrer byråkratiet hele butikken.

Konfrontasjon med byråkratiet

Jeg konfronterte to av byråkratene fra UMI-avdelingen med mangelen på handlingsplaner for finsk språk.

De trakk seg unna, det ble en for ubehagelig sannhet.

Hovedoppgaven til et departement er å gi råd gjennom faglige innspill til hvordan regjeringens politikk best kan utformes og iverksettes. De er faglige sekretariater for politisk ledelse, og utarbeider regjeringens forslag til Stortinget.

Den kvenske handlingsplanen er en forvaltningsmessig skandale.

Tallene sier at kvenene og spesielt ungdommen ønsker å lære seg finsk.

Byråkratiet følger bare ordre?

Byråkratene har en plikt til å si til sin overordnede at det å ikke tilby en handlingsplan for finsk språk er en folkerettsstridig forskjellsbehandling. En diskriminering av en folkegruppe som norske myndigheter selv har definert som nasjonal minoritet.

Diskrimineringen av finske og kvenske skoleelever analyseres ikke.

Byråkratene synes å nyte at de bryter folkeretten.

Departementene utfører i dag noe man kan betrakte som endelig maktutøvelse. Blant annet lager de forskrifter til vedtatte lover.

Vi har gjentatte ganger tatt til etterretning byråkrater som utfører handlinger på egen hånd og sviktende grunnlag.

Regien av arrangementet på tirsdag var udemokratisk.

Tre fengslende innspill fra Kristin Mellem

Departementet ga ordet kun til selekterte minoritetsrepresentanter etter Skjæran sin presentasjon: Kvensk institutt og NKF ved Kristin Mellem. Mellem som muligens er mest farget av det samiske, hadde en kritisk tilnærming til statsråden. Hovedanklagen er mangel på penger.

Hun la vekt på at Skjæran også er kveners “demokratiminister”.

Samtidig er hennes forbund den eneste kvenske interesseorganisasjonen som fikk ordet i Tromsø. Dette er ikke demokrati.

Samtidig blir NKF gitt en totalitær mediastøtte. De eier Ruijan Kaiku som får millionstøtte for å drive kampanjeavis for NKF ledelsen.

Rikskanalen NRK har opprettet en flate kun for de som tilber det kvenske språket. Det finnes ingen annen organisasjon i Norge som har en egen dedikert statskanal. NRK har som mandat å promotere NKF sin agenda. I beste sendetid får NKF uten meningsmotstand ofte dominere NRK. Det er ikke demokrati.

Det var sterkt å se Mellem knele for samene ved å si at kvener har vært i Norge siden 1700-tallet. Selv i Stockholm vet de at kvener er omtalt før 1200-tallet i skriftlige kilder.

Politikk er prioritering og nullsumspill

Ved flere anledninger har NKF demonisert det de betrakter som nullsumspill mellom det kvenske og samiske.

Et av disse er at samene var i Norge før 1700, mens kvenene kom etter. Var man i Norge før 1700 kan man kategoriseres som «urfolk» med rett til like levende språk som det norske språket i Norge. Etter 1700 får man status som nasjonal minoritet. For denne kategorien skal man ikke ha et levende språk.

Mellem ønsker et levende kvensk språk, men tilrettelegger for det motsatte ved å følge den politisk bestemte nullsumspill historien til samiske og norske vitenskapsfolk.

NKF har tapt «språket» sitt og ikke minst den fulle og hele historien, fordi en liten elite i NKF tjener gode penger på å tilrettelegge dette.

Statsbudsjettet og Bjørnar Skjæran

Det er UMI-avdelingen som foreslår hvor mye penger som brukes på det kvenske (og samiske) i statsbudsjettet. Hvert år øker pengebruken til samiske tiltak med et beløp tilsvarende den totale pengebruken på det kvenske.

Dette skjer uten større forandringer i forhandlingene om statsbudsjettet på Stortinget. Budsjettposten til UMI er så liten i den store sammenhengen at det blir stående som foreslått.

De som lever av kvenske språkmidler, ønsker selvfølgelig mer penger.

Arbeiderpartiet har vært flinke til å holde den offentlige pengebruken nede på mange felt. Bjørnar Skjæran har gjort et bidrag til dette, og det er bra, men jeg er usikker på om han vet hvorfor det blir riktig i forhold til det kvenske språket.

Det hjelper ikke hvor mye fôr man gir en død hest.

Staten hadde fått mer igjen for pengene hvis de hadde gått til finske språkformål. Det er bærekraftig pengebruk. Ingeborg Arvola oversetter sine bøker til finsk, ikke kvensk. Med en satsing på finsk kunne kvenene hatt et levende og selvgående språk.

Ole Henrik Magga
Kristine Jonas finsk doden for kvensk

Del denne på:

Keskustelu - ytring
Keskustelu - ytring

By |2026-06-03T03:51:46+02:00juni 3rd, 2026|Categories: Nyheter, Ytring|Tags: , , , , |

Syng, skap og knytt kontakter

Bli med på den internasjonale ungdomsutvekslingen i Finland nå

Ungdom mellom 18 og 29 år fra Norge, Finland, Estland, Latvia og Litauen inviteres til en internasjonal ungdomsutveksling i Nurmes i Finland 3.–10. august 2026. Deltakerne skal selv være med på å utforme programmet, med vekt på musikk, sang, dans, kultur og internasjonalt vennskap.

Del denne på:

Syng, skap og knytt kontakter

Bli med på den internasjonale ungdomsutvekslingen i Finland nå

Leiren er en del av den nysertifiserte Singing Heritage Route og skal bygge varige forbindelser mellom unge mennesker i Nord- og Baltikum. Reise, kost og losji dekkes gjennom Erasmus+, og uken avsluttes med offentlige forestillinger skapt av deltakerne. Fem deltakere og én til to gruppeledere vil bli valgt ut fra hvert partnerland.

For mer informasjon:

Singing Youth Exchange

Cultural Route - Nurmes
Hyvärilä, Nurmes, Finland
Singing Heritage Route Youth Exchange
Singing Heritage Route Youth Exchange
Singing Revolution Baltics

Del denne på:

Uutiset
Uutiset

By |2026-06-02T22:38:32+02:00juni 2nd, 2026|Categories: Medlem, Nyheter|Tags: , |

Singing Heritage Route sertifisert som Europarådets kulturrute

Sangarvens kulturrute blir den andre i Finnmark

Singing Heritage Route har mottatt sertifisering som kulturrute fra Europarådet. Sertifiseringen er en viktig internasjonal anerkjennelse for sangtradisjonene og for det langsiktige utviklingsarbeidet som er utført av rutenettverket. Kvensk Fremtid – Yleiskielen Tulevaisuus, Skolter i Norge og Kvensk Finsk Studentnettverk er med. Lykkelige medlemmer av Singing Heritage Route på bildet fra venstre: Rune Bjerkli, Vaiga Landauskienė, Katriina Leppänen, Gabrielė Brazauskienė, Pekka Huttu-Hiltunen, Greta Andriuškaitė, Sarmite Teiváne, Gita Lancere, og Kristjan Raba.

Del denne på:

Singing Heritage Route sertifisert som Europarådets kulturrute

Sangarvens kulturrute blir den andre i Finnmark

Singing Heritage Route har mottatt sertifisering som kulturrute fra Europarådet. Sertifiseringen er en viktig internasjonal anerkjennelse for sangtradisjonene og for det langsiktige utviklingsarbeidet som er utført av rutenettverket.

Singing Heritage Route, sangarvens kulturrute på norsk, samler kulturelt betydningsfulle sangtradisjoner fra Norge, Finland, Estland, Latvia og Litauen. Ruten knytter blant annet sammen den kvensk/finske sangtradisjonen i Norge; de samiske joik-, luohti- og skoltiske leu’dd-tradisjonene i Norge og Finland; runosangtradisjonen i Finland, Estland og Norge, inkludert seto leelo-tradisjonen i Estland; sangtradisjonene i det østlige Latvia, inkludert flerstemt sang og sang med pusbols; samt Litauens sutartinės-tradisjon. Den baltiske sang- og dansefestivaltradisjonen er også en del av rutens tematiske innhold. Flere av disse er listet av UNESCO som immateriell kulturarv.

I flere år har vi i Norge jobbet for denne sertifiseringen. Norske initiativtakere inkluderer Kvensk Fremtid – Yleiskielen Tulevaisuus, Skolter i Norge, Pikku-Suomi AS, og Kvensk Finsk Studentnettverk. De sterke båndene vi har til det finske er sterke i Bugøynes, Øst-Finnmark, Nord-Norge, og skogfinske områder på Østlandet.

Spesielt Elsa Ingilæ Haldorsen har i alle år ivret for å styrke våre bånd til det finske. I sommer setter blant annet regissøren Arto Myllärinen opp “Gjenlyd av kjærlighet i fjellet” – musikkteater i Bugøynes 16.–19.7.2026. Folk vil komme fra store deler av Finland til Bugøynes (Lille-Finland).

Det er bare et titalls slike ruter som inkluderer Norge. Sangarvens kulturrute blir den andre i Finnmark. Primus motor på norsk side, Rune Bjerkli, er svært glad med denne sertifiseringen. Dette åpner opp nye muligheter for spesielle de unge. Bugøynes er det perfekte stedet for finske og baltiske reisende som ønsker å ta sauna ved ishavet.

Under sertifiseringsprosessen ble rutens styrker identifisert som dens sterke vitenskapelige grunnlag, dokumentert gjennom aktivt forskningssamarbeid, samt dens tematiske bidrag, som beriker Europarådets kulturruteprogram ved å tilføre perspektiver knyttet til minoriteter og immateriell kulturarv.

Den internasjonale kulturruten administrerer av Singing Heritage Route Association, registrert i Finland, som koordinerte søknaden til Europarådets kulturruteprogram.

– Sertifiseringen som Europarådets kulturrute er en fantastisk anerkjennelse av regionens sangtradisjoner. Programmet gir også retningslinjer for utvikling av kulturarv og kulturturisme, samtidig som det støtter videreføring av virksomheten, sier Anni Alho fra Finnish Heritage Agency.

Sangtradisjonene kan oppleves gjennom festivaler og arrangementer organisert av medlemmer i rutenettverket. I Finland gjelder dette blant annet Sommelo Folk Music Festival i Kuhmo og Kihaus Folk Festival i Rääkkylä, begge arrangert om sommeren. I Estland er Seto Kingdom Day et eksempel, sammen med utstillinger, konserter, foredrag og allsangarrangementer. Lignende aktiviteter finner sted i alle deltakerlandene.

Europarådets kulturruter fremmer Europas felles kulturarv

Programmet for Europarådets kulturruter bygger på Santiago-erklæringen1987, som ideene om betydningen av frihet, rettferdighet og gjensidig tillit i utviklingen av europeiske kulturelle identiteter, og arbeidet med å overvinne avstander, grenser og språkbarrierer. Kulturrutene anses å spille en viktig rolle i å øke bevisstheten om Europas felles kulturarv som en grunnpilar for europeisk medborgerskap, et middel til å forbedre livskvaliteten og en kilde til sosial, økonomisk og kulturell utvikling.

Europarådets kulturruter er internasjonalt anerkjente samarbeidsnettverk innen kulturarv og turisme som fremhever Europas felles kulturarv og fremmer bærekraftig kulturturisme. I tillegg til av turisme forventes rutene å drive forskningsbasert virksomhet, gjennomføre tiltak innen kulturarvsopplæring og knytte kulturarv til samtidskultur og kunst. Kulturrutene samler aktører fra minst tre land, inkludert museer, forskningsorganisasjoner, foreninger og reiselivsaktører.

Programmet bygger på Europarådets utvidede delavtale om kulturruter.

For mer informasjon:

www.singingroute.com

Kulturrute sertifisert av Europarådet
Kulturrute sertifisert av Europarådet
Kulturrute sertifisert av Europarådet
Kulturrute sertifisert av Europarådet
Kulturrute sertifisert av Europarådet
Kulturrute sertifisert av Europarådet

Del denne på:

Uutiset
Uutiset

By |2026-06-03T01:22:59+02:00mai 21st, 2026|Categories: Nyheter|Tags: , |

Skoltene etter 1826 – presset fra alle kanter

NSR bør gå i seg selv før de angriper bamsen fra Vadsø

Skoltenes historie etter 1826 er historien om en folkegruppe presset fra alle kanter. I forbindelse med 200-årsmarkeringen for fastsettelsen av den russisk-norske grensen i Kirkenes 16. april 2026 har fylkesordfører Bønå fått urettvis kritikk fra Norske Samers Riksforbund (NSR).

Del denne på:

NSR bør gå i seg selv før de angriper bamsen fra Vadsø

Skoltene etter 1826 – presset fra alle kanter

Av Rune Bjerkli (Kvensk Fremtid – Yleiskielen Tulevaisuus) og Mikit Ivanowitz (Skolter i Norge)

Før grensedragningen klarte skoltene å opprettholde sine sesongboplasser og -områder der ingen skulle tru at nokon stat kunne bu. Med faste grenser kunne nasjonalstatene gripe inn – og gjøre det de ville med sine skolter.

Skoltene havnet dermed midt i seismiske krefter og nederst på de tektoniske platene:

  • Øst-vest-storpolitikk
  • Ortodoks og luthersk religion
  • Nordsamiske og skoltiske minoritetsinteresser

Bit for bit har skoltene blitt slipt og skurt.

Russland marginaliserer finsk-ugriske folk

I Russland hadde skoltene en viss frihet sammenlignet med allmuen, særlig i tsartiden før 1917, der mange var livegne bønder. Samtidig fungerte skoltenes ortodokse tro også som en forlengelse av russisk tilstedeværelse i grenseområdet. St. Georg-kapellet i Neiden, oppført rundt 1565, står fortsatt som et symbol på dette.

I dag er situasjonen en annen. Finsk-ugriske grupper i Russland er marginalisert, og deres organer er ofte kontrollert av myndighetene. Representanter som møter på vegne av disse folkene er i stor grad utpekt eller godkjent av staten, ikke fra uavhengige miljøer.

Russland målsetting er at ukrainerne skal bli russere. Russland ønsker også at finsk-ugriske grupper skal bli russere. Dette er merkelig, Russland er muligens den mest kulturrike nasjonen i verden – en stor kilde til sin storhet, mye på grunn av sine multikulturelle folk og folkegrupper.

Finland likebehandler minoritetene

I Finland ble skoltene etter andre verdenskrig tilbudt nye bosettingsområder etter tapet av Petsamo/Petsjenga. Først slo de seg ned ved Bottenviken, før de fikk flytte til Inari, Nellim og Sevettijärvi.

Her finnes fortsatt levende skoltisk språk og kultur. Skolesystemet i Inari kommune gir et realistisk tilbud både på skoltisk, enaresamisk og nordsamisk. Her ligger ikke den nordsamiske platen høyere enn de andre.

I Norge diskriminerer man finsk-ugriske folk seg imellom

Til tross for rollen som stormakt innen urfolksrettigheter, støttet av oljemilliarder, har den levende skoltekulturen i praksis gått tapt.

Årsakene er flere:

  • Finske bønder dyrket opp områder rundt Varangerfjorden. Dette utgjorde bare rundt én prosent av arealet og har liten betydning i helhetsbildet, men viser at flere grupper var involvert.
  • Reinbeitedistriktene som dekker det meste av arealet tilhører i dag nordsamiske miljøer – både på kontor og ute i felt.
  • Sametinget har hatt flere tilfeller der skoltenes interesser skulle ivaretas, men hvor ressursene i praksis har tilfalt det nordsamiske. Dette gjelder blant annet prosjekter med russisk side.
  • Også i språkspørsmål ser vi skjevheten: Neidenelva omtales som Njávdámjohka (nordsamisk), mens det skoltiske navnet Njauddâmjokk ikke brukes. Et enkelt søk på Google Maps viser dette.

I dag må man innom et nordsamisk museum i Neiden for å lære om skoltene. Der formidles i stor grad nordsamene sin versjon av skoltenes historie.

Kirkebygg og grensedragning

Frem mot 1826 konkurrerte øst og vest om å bygge kirker og kapeller i området for å markere tilstedeværelse. Små bygg – men med stor symbolsk betydning.

Den russiske enklaven rundt Boris Gleb-kirken på østsiden av Pasvikelva gjør at alt vann i elva passerer russisk territorium før det renner ut i Bøkfjorden. Slike løsninger er ikke tilfeldige – mange grenser mot Russland er utformet slik at de kan kontrollere ferdsel og flyt.

Opprinnelig gikk forhandlingsutgangspunktet fra Lyngstuva til ytterste punkt på Kolahalvøya. Området var tidligere definert som et fellesområde gjennom avtalene i 1323 og 1326 mellom Sverige/Finland/Norge og Novgorodrepublikken.

Den 16. mars 1340 inngikk kvenene en avtale med kong Magnus Eriksson – konge av Sverige/Finland, Norge og Skåne – om forvaltningsrett.

Skoltenes område strakte seg sannsynligvis helt til Tana. Stedsnavn som Sirma og Masjok peker i den retningen. Likevel valgte man ikke å la Tanaelva fortsette som grense helt ut til Tanafjorden, selv om den allerede fungerer som grense lenger sør.

Ikke bare skoltene ble holdt utenfor

Forhandlingene i 1826 inkluderte verken skoltene eller finske stemmer. Heller ikke det finske senatet var representert. Fra norsk side var dette trolig en fordel. En sterk finsk og skoltisk delegasjon kunne svekket forhandlingsposisjonen.

Bakgrunnen var også storpolitisk: Finland var blitt en del av Russland i 1809, og både Karl III Johan og tsar Nikolaj I ønsket stabile nordområder etter kaoset med Napoleonskrigene.

En fast grense innebar samtidig at fri ferdsel ble regulert. Denne utviklingen var også en del av bakteppet for Kautokeinoopprøret i 1852.

Konsekvensene ser vi i dag. Skoltene mistet kontroll over egne områder og står ribbet igjen.

For deres del kunne utfallet vært annerledes dersom områder øst for Tanaelva eller Neidenelva hadde blitt en del av Finland.

Fra stormakter til Sametinget – samme resultat

Når vi i dag diskuterer minoritetspolitikk, bør vi ta dette inn over oss. Skoltene er et konkret eksempel på hva som skjer når folkegrupper havner nederst.

Likevel er det nettopp dette NSR og Sametinget i liten grad løfter frem. De reagerer i dag på 200-årsmarkeringen, men har selv over tid bidratt til å svekke skoltenes språk, synlighet og posisjon.

Sametinget, dominert av NSR, har gjentatte ganger hatt ansvar for saker der skoltenes interesser skulle ivaretas. Likevel har ressursene ofte gått til nordsamiske formål.

Sametinget har også fjernet skoltespråket fra Europarådets liste over minoritetsspråk i Norge. Når man i dag snakker om revitalisering, fremstår det som et skalkeskjul som også åpner for nye samiske midler og posisjoneringer.

Anklagene fra NSR mot Finnmark fylkeskommune fremstår derfor som dobbeltmoralistiske. Man reagerer kraftig i dag, men har selv med forsett svekket skoltene.

Det internasjonale ved begrepet «urfolk»

Samtidig befinner vi oss i et internasjonalt finsk-ugrisk minefelt. Russland marginaliserer sine egne minoriteter, og deres stemmer kontrolleres. Norge fremstår som en stormakt på urfolksrettigheter – men vi ser en skjev prioritering.

Den finsk-ugriske verdenskongressen har slått fast at alle finsk-ugriske folk er urfolk – inkludert kvenene. Internasjonalt bygger dette på likeverd.

I Norge tolkes urfolksrettigheter på en slik måte at det er bare samiske hensyn som skal ha forrang.

Overført globalt ville en norsk modell skapt alvorlige konflikter på flere steder i verden, spesielt der velferdsordningene ikke er så gode.

NSR bør gå i seg selv før de angriper bamsen fra Vadsø

Flere NSR-politikere har kritisert Finnmark fylkeskommune for å ekskludere skoltene fra 200-årsmarkeringen. Kritikken er vanskelig å ta seriøst. Programmet var godt.

Skal NSR være troverdige, må de først gå i seg selv.

I stedet ser vi det motsatte: Kritikk, uten tilsvarende vilje til å bruke egne posisjoner når det gjelder.

Spørsmålet er derfor det samme som i 1826: Hvem blir invitert inn – og hvem holdes utenfor?

Dersom det NSR-ledede Sametinget faktisk ønsket å løfte frem skoltene, hadde de hatt muligheten selv. Sandra West (NSR) kunne latt Venke Törmänen (NSR) stå for hilsningen.

AVISA NORDLAND DEBATT
SAGAT SAMISK DEBATT
FINNMARKDEBATTEN
NORDNORSK DEBATT

Del denne på:

Keskustelu - ytring
Keskustelu - ytring

By |2026-05-02T13:40:37+02:00april 29th, 2026|Categories: Ytring|Tags: , , , , |

DET FINSKE SPRÅKETS DAG – 9. APRIL

Økning i elever – søk finsk stipend nå!

For andre år på rad ser vi en positiv utvikling: Flere elever ønsker å lære finsk. På Det finske språkets dag, også kjent som Mikael Agricolan päivä, åpner vi for søknader til finsk stipend. Elever i 10. klasse og videregående skole kan søke stipend for opplæring i finsk, meänkieli eller kvensk. Søknadsfristen er 30. april.

Del denne på:

DET FINSKE SPRÅKETS DAG – 9. APRIL

Økning i elever – søk finsk stipend nå

For mer informasjon og søknadsskjema: kvenskfremtid.no/apuraha

Søknaden må inneholde en bekreftelse fra skolen på at eleven har språket på timeplanen. Vi anbefaler å skaffe denne dokumentasjonen i god tid før fristen.

VISJON 2041

Vårt mål er klart: Innen 2041 skal 2041 elever ha finsk i skolen. Dette nivået vil gjøre oss i stand til å utdanne finsklærere fra egne rekker og sikre språkets fremtid.

Suomen apuraha

FELLESSPRÅKET I NORD

Finsk er et fellesspråk i store deler av Fennoskandia – i Norge, Finland, Sverige og deler av Nordvest-Russland. Språket er en viktig del av vår felles kulturarv i nordområdene.

Suomen kielen

EN POSITIV TREND

Etter mange år med nedgang siden 2000, ser vi nå en etterlengtet økning i elevtallet. Det er svært gledelig. Vi håper stipendordningen kan bidra til å forsterke denne utviklingen og motivere flere til å satse videre på språket.

Suomen apuraha

Del denne på:

Uutiset
Uutiset

By |2026-04-09T07:07:06+02:00april 9th, 2026|Categories: Nyheter|Tags: , , , |
Go to Top